Når prinsipper tar liv

EN LITEN GUTT

har en alvorlig genetisk blodsykdom. Han må gjennomgå tøffe behandlinger som i lengden vil slite han ut. Sykdommen er dødelig.

Men det finnes mulighet til å redde han. Den medisinske metoden er tilgjengelig. Men loven og helseminister Høybråten sier nei. Guttens foreldrene er begge bærere av anlegg for sykdommen som rammet sønnen. De kan ved hjelp av prøverørsmetoden, hvor sykdomsanleggene fjernes hos fosteret, få et friskt barn. Stamceller fra dette nye barnets navlestreng vil kunne gjøre storebror frisk, og dermed redde livet hans. Det nye barnet vil ikke lide på noen måte. Legene er klare. Foreldrene trygler om hjelp til å redde sønnens liv.

DANMARK HAR

tilsvarende regler som i Norge når det gjelder restriksjoner for inngrep på foster. Men der den danske helseministeren sa ja til å redde et dansk barn i lignende tilfelle, sier vår helseminister nei. Av prinsipper.

Som mor, som medmenneske, som samfunnsborger er det langt utenfor min fatteevne at prinsippene teller mer enn et barns liv. Hva er grunnlaget for prinsipper i forbindelse med fostermedisin om ikke menneskeverd og etikk? Men hvilke prinsipper er det her man rokker ved? Å gi et barn rett til livet?

Hvis retten til liv og barns menneskeverd betyr noe som helst, så gi legene klarsignal og redd gutten før det er for sent. Hvis ikke er prinsippene totalt meningsløse, og forsvar for loven uten innhold. For er målet å redde liv eller å opprettholde regler for reglenes egen skyld?

Og ikke minst, - hvor er barmhjertigheten?