Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når protesten får slagkraft

Canada bør bli bli en frihavn for krigsmotstandere, skriver Naomi Klein.

EKS-SOLDATEN

Jeremy Hinzman fortalte meg at han hadde tenkt å dra til Ottawa og være med på demonstrasjonene mot George W. Bush i forrige uke. Men, tilføyde han, han kom ikke til å holde noen brennende tale. «Det er ikke rette tiden for det nå», sa han.

En klok avgjørelse. Denne uka behandles 25-årige Hinzmans sak av immigrasjons- og flyktningmyndighetene i Canada. Han var soldat i USAs 82. luftdivisjon og nektet å kjempe i Irak, og kommer til å hevde at Canada må gi ham flyktningstatus. Advokaten hans, Jeffry House, hadde tenkt å basere prosedyren på at krigen var illegal fordi den ikke fikk FN-støtte. De to hadde samlet en skare eksperter og var klare til kamp, men i forrige uke fikk de dårlige nyheter: Kanadiske myndigheter grep inn, og immigrasjonsmyndighetene har avgjort at krigens legalitet skal være «irrelevant» i Hinzmans sak.

Nå vil House prosedere på at Hinzman er en politisk flyktning fordi han nekter å kjempe i en krig der bruddene på internasjonal lov er strukturelle, fra tortur i Abu Grahib til angrep på sivile områder.

JIMMY MASSEY,

tidligere sersjant i US Marines, tjenestegjorde i Irak under invasjonen og skal vitne for Hinzman. Under høringen vil Massey fortelle at da hans bataljon gikk inn i Bagdad, ble alle sivile kjøretøy behandlet som fiendtlige mål. På det amerikanske TV- og radioprogrammet «Democracy Now!» fortalte Massey i mai at marinejegerne gjennomsøkte bilene de hadde angrepet, men «vi fant ikke våpen. Jeg vil tro at min tropp alene drepte mer enn 30 uskyldige sivile». Massey fortalte også at de skjøt mot en folkemengde som demonstrerte nær Bagdad internasjonale flyplass, før det plutselig gikk opp for ham: «Herregud - vi åpnet nettopp ild mot fredelige demonstranter!» Han presiserte at dette ikke var enkelttilfeller, han hevdet at krigen «brøt alle regler i Genèvekonvensjonen som jeg noen gang har lært om».

Hver uke kommer flere fakta som støtter Hinzmans sak fram. Den 13. november, under angrepet på Fallujah, rapporterte The New York Times at USAs militære stoppet irakere som prøvde å flykte fra den beleirete byen og sendte mennene inn i byen igjen, også de av dem som testet negativt på rester av sprengstoff på klær og kropp. Juridisk rådgiver James Ross i Human Rights Watch uttalte seg til avisa: «Hvis det var dette som skjedde, ville det vært en krigsforbrytelse». Dagen etter ble US Marines-sersjant Aristotle Barbosa sitert i The Washington Post, han skal ha sagt at «det er et hull gjennom stort sett hvert eneste hus (i Fallujah)».

Hver mann er en fiende og hvert hus et militært mål - det er nøyaktig innholdet i begrepet kollektiv avstraffelse, og kollektiv avstraffelse er et brudd på Genèvekonvensjonen.

ETTERSOM USA

ikke godkjenner Den internasjonale kriminaldomstolen, vil disse forbrytelsene kanskje aldri komme for retten. Og det er dette som gjør Jeremy Hinzmans sak så viktig: Han trekker Bush-administrasjonen for retten for krigsforbrytelser. Hvis han vinner, kommer ingen i fengsel, men en seier vil like fullt få konsekvenser. Det er det som gjør kanadiske myndigheter så nervøse.

Canadas holdning til Irak-krigen har ikke akkurat vært avantgardistisk. Vi kanadiere «ventet og så», som om det er en valgmulighet stilt overfor en illegal krig. Og vi prøvde å hjelpe så godt vi kunne: Vi sendte tropper til Afghanistan og Haiti, aksjeselskap til Irak og polititrenere til Jordan. Nå er det enda en gang mange som prøver å få i både pose og sekk: Det er riktig å kritisere Bush, blir vi fortalt - når Bush vel har forlatt stedet og ingen lenger hører etter.

Det var utmattelse over denne typen dobbeltmoral som drev mange av oss ut i Ottawas gater i forrige uke. Ikke bare for å protestere mot Bush, men også for å kreve at kanadiske myndigheter lever opp til retorikken sin, at de viser seg som et reelt alternativ og ikke bare som en slags andreklasses borgere i Festning Nord-Amerika. Til nå har vi rettferdiggjort den svake holdningen vår med å si til oss selv at ingen forventer styrke fra oss. Mens land som Frankrike og Tyskland sprader rundt på scenen som de imperiemaktene de en gang var, nedvurderer Canada sin egen viktighet, og slik fornekter vi den makten vi faktisk har.

JEREMY HINZMANS SAK

kan bli den første i ei lang rekke. Allerede nå er USAs og Storbritannias styrker så tynt fordelt i Irak at en infanteribataljon nylig måtte omdirigeres fra Mosul til Fallujah og tilbake til Mosul igjen. John McCain har bedt om 40- 50 000 nye soldater, mens koalisjonsmedlemmer er i ferd med å skalle av: Ungarn, Polen og Holland sa nylig at de har planer om å trekke seg ut.

Hvis Hinzman får flyktningstatus, kan dette bli den siste spikeren i kista og åpne for en strøm av amerikanske soldater som ikke vil kjempe i krigen. Under Vietnamkrigen kom 50 000 amerikanere i vernepliktsalder til Canada. En brøkdel av dette antallet kan knekke ryggen på Irak-krigen. Hvis Canada enda en gang skulle bli en frihavn for krigsmotstandere, ville det bety at vi ikke bare i all stillhet snur ryggen til den illegale og umoralske Irak-krigen. Vi ville hjelpe til med å få slutt på den.

© The New York Times, med norsk enerett for Dagbladet.

Oversatt av Astrid Bruvik

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media