SPRÅK ER MAKT i det flerkulturelle samfunn. Etter debattene om ordet ”neger” og ”nordmann”, har turen kommet til det gamle, men ikke fullt så gode rasebegrepet. Som vanlig går fronten mellom innvandringsvennlige humanister/samfunnsforskere og

innvandringskritiske representanter for folkelig ”sunn fornuft”. De første hevder at rase er en sosial konstruksjon på linje med hekser og engler. De andre at raser åpenbart eksisterer - som ”noe alle kan se” eller noe genetikere kan påvise. De første vil bekjempe fordommer og liksom-biologi, men får høre at de selv lider av ønsketenkning og politisk korrekthet. Begge parter mener motpartens holdninger er dumme og farlige. Alt er som det skal være i norsk innvandringsdebatt.

Det er lett å gi ”antirasistene” rett. Rasetenkningens konsekvenser kjenner vi, og dens vitenskapelighet tilhører også historiens mistak. Men, spør mannen i gata - har ikke folkegrupper ulik hudfarge og ulikt opphav? Jo, men den genetiske variasjonen mellom de som ser like ut (f.eks. en svart person fra Mali og en fra Congo) kan være større enn mellom de ulike (f.eks. de to afrikanerne og en hvit belgier). Det finnes enkelte forskjeller i DNA mellom ulike etniske grupper, men ingenting i vår genetiske utrustning tilsvarer rasemessig blod, slik som den ene dråpen som tradisjonelt har vært nok til å gjør en amerikaner ”svart”. Det finnes heller ingen fysiske trekk som alle de vi kaller svarte eller hvite eller asiater eller jøder har til felles, og som de ikke kan dele med mennesker fra andre påståtte ”raser”.