Når rase blir kultur

Rasismen og antirasismen er likere enn vi tror. Og uten rasetenkning, intet Mangfoldsår.

SPRÅK ER MAKT i det flerkulturelle samfunn. Etter debattene om ordet ”neger” og ”nordmann”, har turen kommet til det gamle, men ikke fullt så gode rasebegrepet. Som vanlig går fronten mellom innvandringsvennlige humanister/samfunnsforskere og

innvandringskritiske representanter for folkelig ”sunn fornuft”. De første hevder at rase er en sosial konstruksjon på linje med hekser og engler. De andre at raser åpenbart eksisterer - som ”noe alle kan se” eller noe genetikere kan påvise. De første vil bekjempe fordommer og liksom-biologi, men får høre at de selv lider av ønsketenkning og politisk korrekthet. Begge parter mener motpartens holdninger er dumme og farlige. Alt er som det skal være i norsk innvandringsdebatt.

Det er lett å gi ”antirasistene” rett. Rasetenkningens konsekvenser kjenner vi, og dens vitenskapelighet tilhører også historiens mistak. Men, spør mannen i gata - har ikke folkegrupper ulik hudfarge og ulikt opphav? Jo, men den genetiske variasjonen mellom de som ser like ut (f.eks. en svart person fra Mali og en fra Congo) kan være større enn mellom de ulike (f.eks. de to afrikanerne og en hvit belgier). Det finnes enkelte forskjeller i DNA mellom ulike etniske grupper, men ingenting i vår genetiske utrustning tilsvarer rasemessig blod, slik som den ene dråpen som tradisjonelt har vært nok til å gjør en amerikaner ”svart”. Det finnes heller ingen fysiske trekk som alle de vi kaller svarte eller hvite eller asiater eller jøder har til felles, og som de ikke kan dele med mennesker fra andre påståtte ”raser”.

UTEN BIOLOGISK GRUNNLAG lever rasene likevel videre som sterke sosiale forestillinger. Du er svart om du anses som svart eller selv anser deg som svart - på godt eller vondt, med alt vi tillegger av egenskaper og avstamming. Og da kan vi spørre: Går virkelig hovedmotsetningen der norske rasedebattanter tror den går? Er virkelig dagens rasisme biologisk fundert, mens antirasismen ikke har noe med arv og opphav å gjøre?

Thomas Hylland Eriksen viste nylig til et avisoppslag om en ung svenske på boligjakt i Oslo. Han fikk napp hos mange utleiere på telefonen, helt til han møtte opp personlig og viste seg å være svart. Da var leiligheten alltid nettopp utleid. Vitner dette om rasisme? Nei, mener eks-stortingsmann for FrP, Fridtjof Frank Gundersen, bare at ”huseierne fryktet at han har en annen kultur og adferd enn nordmenn flest liker”. Han kunne jo dra med seg masse slektninger, barn, bråk, uorden, krydderlukt, osv. Altså: ”Diskrimeringen skyldes ikke at svensken tilhører en annen rase, men at fargen er en indikasjon på en fremmed kultur som man ikke vil ha tett innpå seg.”

ET BEKREFTENDE DEMENTI. Og et skoleeksempel på hvordan rasisme ”naturaliseres” nettopp ved å ”kulturaliseres”. Debattens mest insisterende rasetenker, Ole Jørgen Anfindsen, viser på websiden HonestThinking til ”beviser” for de svartes lavere intelligens (ærlig tenkning er åpenbart forenlig med selektiv sitering), men også han understreker kulturdimensjonen: ”Rase og etnisk tilhørighet er tilsynelatende den parameter (sic), ved siden av religion, som gir opphav til de sterkeste følelsene av identitet, tilhørighet og lojalitet. Det betyr at denne typen problematikk har potensial til å rive våre samfunn i stykker om vi ikke er forsiktige.”

Unni Wikan påpekte tidig på nittitallet at kultur hadde erstattet rase som forklaring på ”de andres” atferd. Man sier ikke lenger ”slik er deres rase”, men ”slik er deres kultur”. Slik fastholder man individer i grupper og lenker dem til sitt opphav. Rasister gjør det. Og mange antirasister gjør det samme. Dette vesentlige poenget er helt borte i Aftenposten-debatten, men framholdes i den flerkulturelle avisen Utrop: ”Mens rasister tror at det ikke kommer noe godt av når forskjellige kulturer møtes, så tror multikulturalister at andre kulturer er en berikelse. Men begge argumenter er egentlig like rasistiske.”

MANGFOLDSÅRET 2008 kan tjene som eksempel på hvordan kultur er blitt synonymt med rasemessig identitet. I statlig regi skal vi feire kulturelt mangfold, på basis av en honnørordrik Unesco-konvensjon som stilltiende forutsetter at kultur er noe etniske

SPØRSMÅL: Er virkelig dagens rasisme biologisk fundert, mens antirasismen ikke har noe med arv og opphav å gjøre? Foto: Max Nash, AFP
SPØRSMÅL: Er virkelig dagens rasisme biologisk fundert, mens antirasismen ikke har noe med arv og opphav å gjøre? Foto: Max Nash, AFP Vis mer

minoriteter har. Kulturskiller basert på kjønn, klasser og generasjoner eksisterer ikke. Heller ikke forskjeller i verdier, interesser og smak som skiller og forener på tvers av etnisitet. Hva er kjennetegnet på en minoritetsperson? I praksis tenker man som utleiere i Oslo, bare med positivt fortegn: fargen er en indikasjon på en fremmed kultur som man vil verne, stimulere og respektere. Derfor er det bare innvandrere på kulturminister Giskes lysbilder. Og ikke-hvite artister på scenen. Og jo mer ”etniske” ikke-hvitingene ser ut, jo bedre kulturbærere er de. Her gjelder det å legge bort saggebuksene, og ta på seg bunaden fra foreldrenes hjemland.

At mangfoldet ender opp i enfoldig etno-kitsch, er bare det ene problemet. Det andre er hvilke sider ved minoritetskulturer som forsvinner. Ifølge referansegruppa for Mangfoldsåret er intensjonen å synliggjøre og bekrefte Norge som et mangfold av ulike kulturfellesskap i samfunnsvitenskapelig forstand, ved hjelp av kulturuttrykk i den estetiske/kunstneriske forstand. Hva betyr dette, i de tilfellene der verdier og vaner hverken er humane eller demokratiske? Skal vi bekrefte skikken med tvangsekteskap gjennom allsang av pakistanske bryllupssanger? Eller synliggjøre burkaen som spennende klesdesign?

Hylland Eriksen har foreslått å reservere begrepet ”mangfold” for moralsk nøytrale kulturvariasjoner, og begrepet ”forskjeller” for moralsk diskutable holdninger og praksiser hos en minoritet. I så fall hjelper Mangfoldsåret oss å glemme forskjellene. Ved å hylle

minoritetenes ”identiteter”, slipper vi også å fokusere på ulikheter i ressurser. Innvandrere har gjennomgående lavere inntekt, mindre utdannelse, dårligere boforhold og svakere helse enn majoritetsbefolkningen. De ville trolig foretrukket en satsning for bedre levekår framfor økt ”forståelse og respekt for det som er annerledes” blant hvite kulturarbeidere. Men kanskje er Mangfoldsåret nettopp til for den norske majoritet - av alle politiske avskygninger: Venstresiden kan fortsette sin dyrking av ”det fargerike felleskap”, uten å måtte forholde seg til fargedes patriarkalske praksiser. Høyresiden kan demonstrere sin toleranse, i visshet om at strukturelle skjevheter ikke står på dagsorden.

INTEGRERING PÅ NORSK er først fullendt når mørkhudete skuespillere kan spille ”vanlige folk” uten at noen reagerer. Det har vi hørt ofte. Men hvordan kommer vi dit, med en kulturpolitikk som gir økt støtte til virksomheter basert helt og holdent på etnisitet, som f.eks. Nordic Black Theater? Det ville vært fristende å foreslå et Fargeblindsår, om bare tanken hadde vært med på leken: Ikke tenk på en grønn hest...

Foto: Max Nash, AFP
Foto: Max Nash, AFP Vis mer