Når rett-fra-levra blir til HonestThinking

Plasserer Klassekampens redaktør «venstresidas dagsavis» nært opp til en reaksjonær høyreside i politikken i sitt forsvar for folket?

I EUROPEISK sammenheng er det tidligere så markerte skillet mellom høyre og venstre i politikken langt på vei erstattet av skillet mellom folket og eliten. Begge sidene etterlyser mer demokrati, men de opererer med to forskjellige demokratibegreper, basert på ulike ideer om folket. Mens den ene siden forstår folket som et nasjonalt, identitetsbasert fellesskap (etnos), hevder den andre siden at demokratiet må løsrives fra nasjonale fellesskap, og i stedet forankres i folket som politisk kategori (demos), bestående av frie individer som deltar aktivt i politiske prosesser. Da EU-grunnloven ble nedstemt i Frankrike og Nederland, var skillelinjen mellom folket som identitetsbasert kategori og folket som politisk kategori spesielt tydelig, der begge sidene beskyldte hverandre for å undergrave demokratiet. Det er kanskje ikke så rart at innvandring og integrering er et sentralt tema i denne debatten, all den tid etnisk og religiøst mangfold utfordrer det nasjonale fellesskapet. Forsvarerne av mangfold, den kosmopolitiske eliten, beskyldes for å bidra til demokratiets undergang, like mye som innvandrerne selv, mens eliten - på sin side - beskylder motstanderne sine for å være populister, nasjonalister og rasister.

I NORGE er ikke skillet mellom folk og elite like tydelig, og debatten om EU er heller ikke uløselig knyttet til debatten om innvandring. Men det betyr ikke at de to utgangsposisjonene ikke gjør seg gjeldende også her. Det som imidlertid synes å kjennetegne den norske debatten, er den tette forbindelsen mellom elite og folk, noe det er langt tradisjon for her i landet. Fenomenet, som blant andre antropologene Erik Henningsen og Halvard Vike har beskrevet som en «folkelig elitisme», kjennetegnet av en opplyst folkelighet med bygdesamfunnet som den dominerende modellen, synes imidlertid å ha blitt snudd til en «elitistisk folkelighet» i den norske offentligheten. Karakteristisk er journalister og skribenter som inntar et folkelig standpunkt i for eksempel innvandringsdebatten, gjerne med henvisning til arbeidersolidaritet og forsvar for et fellesskapsbasert demokrati. Det er særlig i venstresidas dagsavis, Klassekampen (KK), at vi finner slike stemmer, også i Dagbladet.

NÅR DET folkelige rett-fra-levra blir til HonestThinking, står vi overfor en elitistisk folkelighet der et fellesskapsnostalgisk, nasjonalistisk budskap formidles gjennom et akademisk språk og en polert «dotcom»-overflate. Etter navnet å dømme kunne det dreid seg om et internasjonalt idealistisk, rettferdighetsorientert foretak etter mønster fra Amnesty International, men i stedet er det et nettsted for innvandringsfiendtlig skremselspropaganda. Redaktøren av nettstedet har de siste månedene hatt fri adgang til KKs spalter, både gjennom debattinnlegg, kronikker og intervjuer, der han innvarsler en «tsunami» av muslimer som truer landet vårt. Argumentet er basert på en regnemetode som tilsier at alle jordens muslimer vil bo i Norge om drøyt hundre år, og i konfrontasjon med demografiforskere som påviser elementære feil i hans utregningsmodell, kritiserer han dem for å mangle vitenskapsteoretisk innsikt. En lignende elitistisk folkelighet, der innvandringsmotstanden ikles en akademisk drakt, finner vi i organisasjonen Human Right Service (HRS), hvis navn ikke tilfeldig minner om den anerkjente menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Navnelikheten vitner om et ønske om å bli tatt seriøst, slik falske universiteter i USA legger seg tett opp til anerkjente universitetsnavn i håp om å bli tatt for god fisk. HRS sine rapportutgivelser, som tilsynelatende ligger tett opp til sjangeren forskningsrapport, er et uttrykk for samme ønske. Og seriøs blir organisasjonen åpenbart vurdert som, gjennom å få bevilget økonomisk støtte over statsbudsjettet og ved å være en ofte benyttet kilde til informasjon både i media (igjen kan KK trekkes fram), politikken og statsadministrasjonen.

OM IKKE ALLE er like innvandringsfiendtlige, finner vi et betydelig antall stemmer i den norske offentligheten som, i demokratiets og suverenitetens navn, advarer mot for stor ekstern påvirkning. Til forskjell fra den internasjonale eliten, som i stor grad mener demokratiproblemet må løses gjennom å overskride nasjonalstaten og skille den politiske offentligheten fra et identitetsbasert fellesskap, mener altså en stor del av den norske eliten at demokrati innebærer å verne om det norsk folk. Blant disse befinner KKs redaktør Bjørgulv Braanen seg, en av landets ti mest intellektuelle, ifølge Dagbladet. I kjølvannet av Makt- og demokratiutredningens flertallskonklusjon om at det norske folkestyret, som per definisjonen omtales som demokratiet, undergraves av internasjonale konvensjoner, og nå sist nei-sidens seier i grunnlovsvalget i Frankrike og Nederland, har redaktørens artikler handlet om det nasjonale som plattform for demokrati. Skillelinjen hans går mellom et opplyst kosmopolitisk aristokrati og folket. I tilknytning til en 17. mai-feiring skrev han at EU-prosjektet er overklassens og byråkratenes fellesskap, der folket ikke har noen plass. Og hvis den norske venstresida kaster det norske flagget i veikanten, er det nok av andre politiske krefter som vil plukke det opp igjen. Med denne retorikken er det imidlertid grunn til å spørre om ikke redaktøren nettopp plasserer «venstresidas dagsavis» nært opp til en reaksjonær høyreside i politikken: I begge tilfeller forsvares folket som nasjonal identitetskategori (etnos).

I ET elitistisk folkelig klima etterlyses sannhet, ekthet, fellesskap og lojalitet, mens kulturell kompleksitet i beste fall er en utfordring. De som stiller spørsmål ved disse grunnforestillingene, avfeies som postmodernister og kulturrelativister. Foruten avisinnlegg skrives det manifester, stortingsmeldinger og programnotater (om sosial kapital) for å vise at man mener alvor. Vi kan spørre om landet er et lite nøtteskall som skal innkapsle folket og ta av for ytre press. Det synes i alle fall å ha en bestemt kapasitet, som ikke kan utvides. Så også på det intellektuelle området. Det er kanskje på sin plass å minne om at «enhver filosofi som kan oppsummeres i et nøtteskall, hører hjemme i et», sitert etter den britiske universitetslæreren Robert Eaglestone.