Når rettens hjelper blir bøddel

JUSTISMORD: Det er skremmende når juridisk bevisvurdering bygger på tekniske spor som i naturvitenskapelig forstand er helt verdiløse, sier Per Brandtzæg som nylig var sakkyndig i Torgersen-saken.

SKJEBNESVANGRE FEIL skjer urovekkende ofte i rettssakkyndig arbeid, med justismord som følge. Uriktige dommer i draps- og incestsaker har belyst faglige og psykologiske mekanismer som fører galt av sted. Tore Sandberg har bidratt mye til gjenopptakelser. Best kjent er frifinnelse av Per Liland for øksedrapene (1994), og av Fritz Moen for drapene på Sigrid (2004) og Torunn (2006).Sandberg sier at justismord har en innebygget logikk; den juridiske slutningen skjer på feil grunnlag når politiet raskt styrer etterforskningen mot en utpekt gjerningsmann. Da følges for få spor opp og informasjon som ikke passer, defineres som uvesentlig. Nettopp dette skjedde da Fredrik Fasting Torgersen ble dømt for voldtektsforsøk og drap i 1958. Heldigvis er det ikke dødsstraff i Norge, for da ville Torgersen neppe være i live. Han fikk den 8.12.06 avslått sitt fjerde forsøk på gjenopptakelse av en livstidsdom som er sonet med 16 ½ år i fengsel.

VITENSKAP MOT GALSKAP, var mitt utsagn da jeg så Gjenopptakelseskommisjonens måte å argumentere på. Rapporten på 528 sider fremlagt før jul, var nærmest blåkopi av velkjente dokumenter. Kommisjonens hovedargumentasjon er å slutte seg til tidligere juridiske uttalelser, basert på at de sakkyndige i 1958 redegjorde greit nok for de tre tekniske spor: bittet i offerets bryst, fem barnåler i Torgersens dress og litt avføring på hans sko. Kommisjonen tar ikke innover seg at det aldri har vært noe naturvitenskapelig grunnlag for at sporene knytter Torgersen til drapet. Det er en slik juridisk grunnstøting som fremstår som galskap.

KOMMISJONEN HAR SVIKTET ved ikke å stille spørsmål om Torgersen ville bli dømt dersom retten i 1958 var informert om sporenes manglende bevisverdi. Det er ikke snakk om å erstatte en helhetlig juridisk bevisvurdering med naturvitenskapelige krav til bevis, eller å erstatte dommere med vitenskapsmenn, slik Hans Petter Graver poleimiserer i Dagbladet 14.12.06. Det er heller ikke snakk om «spisskompetansesyndrom» eller manglende sakkyndigrolleforståelse, slik Tor Langbach insinuerer i Aftenposten 30.11.06. Det dreier seg om å bygge den juridiske helhetsvurderingen på tekniske bevis som kan forsvares vitenskapelig. Dette er jo hensikten med å ha gode fagpersoner som sakkyndige. Retten ble i 1958 foret med skråsikre, men uholdbare faglige utsagn. Selv om rettsodontologen aldri før hadde undersøkt bitt i kvinnebryst, karakteriserte han sporet som «et typisk lystbitt» og var «med god samvittighet helt sikker» på at beviset var fellende. En medvirkende sakkyndig var uenig i en viktig bittdetalj, uten å informere retten. Ekspertene som skulle bevise at avføringen ikke kom fra dyr, manglet vitenskapelig metode og påsto bare med sin luktesans at det var menneskeavføring. Barnålene i dressen kunne på ingen måte knyttes til et juletre på åstedet, i motsetning til hva de sakkyndige påsto.

DOKUMENTASJON PÅ FEIL gjort av rettssakkyndige, ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Science høsten 2005 av M.J. Saks og J.J. Koehler. Jeg omtalte artikkelen og dens betydning for rettssikkerheten i Dagbladet 22.11 samme høst. Til Gjenopptakelseskommisjonen ga jeg en utførlig redegjørelse.Science-artikkelen bygger på amerikanske straffesaker hvor 86 dømte senere ble funnet uskyldig ved hjelp av DNA-bevis. Forfatterne nevner 14 dødsdommer, så den rettssakkyndige kan virkelig fremstå som bøddel.Lederen for Norsk rettsmedisinsk forening, Torleiv O. Rognum, uttalte 6.4.06 til Dagens Medisin at «Feilprosenten hos medisinsk sakkyndige er skremmende høy». Han etterlyser spesialistutdanning i rettsmedisin. Daglig leder ved Rettsmedisinsk institutt, Sidsel Rogde, sa til universitetsbladet Apollon (2/02) at en rettsmedisiner sjelden har noen fasit: «I begynnelsen kan man risikere å komme med skråsikre uttalelser på tynt grunnlag ...». «Samtidig er det mange av aktørene i rettssalen som ikke forstår naturvitenskapelig tenkemåte».Gjenopptakelseskommisjonen vedgår i sin rapport «at det er grunn til å se nærmere på sakkyndighetsarbeid også i Norge», og viser til to offentlige utredninger. Den siste (2001) ble omtalt av nestleder for Stortingets justiskomité, Olav Gunnar Ballo, i Dagbladet 18.12.06. Det påpekes at kvaliteten på sakkyndighetsarbeid må heves på vitenskapelig grunnlag.

«EN USKOLERT BANDE» er det likevel ingen som har kalt norske rettsmedisinere, slik rettspatologen Olav A. Haugen insinuerer i Dagbladet 20.12. Han kritiserer meg for å ha sagt til Apollon (3/06) at rettsmedisinere «tillater seg å synse og trekke konklusjoner det ofte ikke er belegg for». Dette var min kommentar til et sentralt tema i nevnte Science-artikkel, noe Haugen fortier. Egentlig er nok Haugen og jeg ganske enige. Han presiserer at selv om en sakkyndig har gjort sitt beste, kan det være tvil: «Denne tvilen må i så fall komme frem i retten». Mitt hovedanliggende er at denne holdning var fraværende da Torgersen ble dømt, og den mangler også i Gjenopptakelseskommisjonens rapport.Det er mulig Haugen ble provosert av et feilsitat i Ballos artikkel hvor det hevdes at «rettsmedisinere ikke stiller krav når de legger fram beviser i rettssalen»; det jeg sa var «slike krav», med henvisning til vitenskapelig bevisvurdering. Haugen gyver løs på Ballo 27.12.06 og hevder at Science-artikkelen er irrelevant for rettsmedisinsk arbeid da den dreier seg om ren kriminalteknikk og vitneprov. Dette er feil.

RETTSMEDISIN ER i snever forstand rettspatologi (obduksjoner) og klinisk rettsmedisin. Men i videre forstand omfatter den også rettsodontologi, rettsgenetikk (DNA-spor), rettstoksikologi, rettsantropologi og visse former for kriminalteknikk.Science-artikkelen viser at sakkyndige innen «forensic science» bidro til justismord i 63 % av sakene ved direkte feil, og i 27 % ved falsk eller villedende forklaring.For å unngå begrepsforvirring, har jeg slik som Rognum oversatt «forensic science» med rettsmedisin. Men vi er selvsagt klar over at en del kriminaltekniske undersøkelser faller utenfor. Materialet artikkelen bygger på er foreløpig uspesifisert, men har ifølge Saks stor rettsmedisinsk relevans. Ingen tør vel påstå at det er lettere å feile ved analyse av fotavtrykk enn ved rettsmedisinsk fastslåing av et kritisk dødsøyeblikk.Det er utrolig at også Gjenopptakelseskommisjonen nedvurderer betydningen av Science-artikkelen fordi «forensic science» er et videre begrep enn rettsmedisin. Den fremhever dessuten at norsk sakkyndighetsarbeid blir spesielt pålitelig gjennom kvalitetssikring i Den rettsmedisinske kommisjon (DRK). Haugen beskriver DRKs arbeid og ser alvorlig på at mange rettsmedisinske erklæringer fremlegges uten slik kontroll. Desto mer oppsiktsvekkende blir det når Gjenopptakelseskommisjonen neglisjerer at DRK stiller seg like kritisk til bittsporet og avføringssporet som vi nye sakkyndige i Torgersen-saken. For å sitere Alf Skjeseth i Klassekampen 20.12.06: «Kommisjonen svikter der det gjelder som mest - i den selvstendige vurdering av det nye materialet som foreligger».Jeg vil fremheve at jeg aldri har tatt standpunkt til Torgersens skyldspørsmål. Men tre verdiløse bevis var avgjørende for hans dom. Derfor er det skremmende at gjenopptakelse ble avslått.