Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når rettsstaten svikter

Dersom jeg fikk spørsmålet om dagens Russland er et autoritært presidentstyre eller et demokrati, ville jeg svare at dette er svart-hvitt-tegnende og nærmest intetsigende merkelapper.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I et forsøk på å nyansere ville jeg karakterisere Russland som et uliberalt demokrati - demokrati fordi landet tross alt har hatt mer eller mindre frie parlaments- og presidentvalg, men et uliberalt sådant fordi lov og rett, privat eiendomsrett, fullstendig ytrings- og religionsfrihet ikke følger som naturlige konsekvenser av et styre som dagens russiske. Og hvorfor ikke det?

Kort og godt fordi det rettsstatlige fundament fortsatt mangler. Dette har avfødt minst fire iøynefallende mangler ved det postsovjetiske russiske samfunn: manglende rettssikkerhet, et skrantende sosialsystem, en sterkt diskriminerende religionslov og en jordlov som man har hatt store vanskeligheter med å sette ut i livet. La oss i det følgende prøve å presisere dette punkt for punkt:

1. Rettssikkerheten. Den manglende rettssikkerheten er ved siden av den ustabile politiske situasjonen en av hovedårsakene til at utenlandske investorer er ekstremt tilbakeholdende når det gjelder Russland. Man skal være klar over at privateiendom i Russland ikke blir beskyttet av staten, men av mafiagrupperinger, representanter for hemmelige tjenester samt politi, som innkasserer sitt gebyr helt på privat basis. Svært mange butikkeiere i Moskva og andre store russiske byer betaler med andre ord beskyttelsespenger til mafiaen.

Det forekommer også at bedriftsledere eller direktører utelukker uønskede aksjonærer fra generalforsamlingene uten å behøve å frykte rettslig forfølgelse. Og når aksjonærenes rettigheter ikke blir beskyttet, kan de heller ikke utøve sin kontrollfunksjon over bedriftenes ledelse og virksomhet.

Når det gjelder de verste utslag av manglende rettssikkerhet, den rystende kriminalitetskarusellen, kan følgende sies: Ifølge internasjonal praksis er den kriminelle yttergrense nådd når man rent statistisk får 5000- 6000 begåtte forbrytelser per 100000 innbyggere. I dagens Russland ligger tallet på 6000- 6500 begåtte forbrytelser per 100000 innbyggere. Dette innbærer en tiltagende kriminalisering av det offentlige liv, menneskets faktiske forsvarsløshet overfor volden i landet. Under grove forbrytelser har antallet ustraffede leiemord steget foruroligende. Det dypt tragiske mordet på Galina Starovojtova nylig viser dette til evidens.

2. Sosialsystemet. Her kunne samme effekt vært oppnådd med adskillig mindre ressurser. Sosialutgiftene er den desidert største posten på de regionale og lokale budsjettene, noe de stadig flere trengende merker svært lite til. Sosial støtte til arbeidsløse, som bare øker i antall, later meget tilbake å ønske, og pensjonister er som regel avhengige av biinntekter og slektningers støtte for i det hele tatt å overleve. Ifølge statistikker og overslag går bare 15- 20 prosent av de sosiale ytelser til mennesker som virkelig trenger det.

De rett og slett absurde trekk ved russisk sosialpolitikk viser seg med all mulig tydelighet ved strøm-, varme- og vannforsyningen. Frem til idag bærer befolkningen - man være seg rik eller fattig - offisielt ikke engang femti prosent av kostnadene til dette. Men selv ikke denne beskjedne andelen blir alltid innkassert. De lave prisene på energi og vann innbyr, sammen med de manglende sanksjoner ved dårlig innbetalingsmoral, til regelrett sløseri. Således kunne en tysk rapport nylig fortelle at det gjennomsnittlige vannforbruket i Moskva per hode daglig var på 420 liter, mens det i Berlin var på 160 liter.

3. Religionsloven. Manglende respekt for rettsstat, grunnlov og elementære menneskerettigheter rammer ikke bare økonomi og sosialvesen i det postsovjetiske samfunn, men også ånds- og troslivet. Jeg sikter her til den nye, men fortsatt kritikkverdige religionsloven, vedtatt ultimo september 1997.

Loven er kritikkverdig ut fra den sterkt selektive og diskriminerende legitimering av ulike religioners virke på russisk jord. For den nasjonalkommunistiske majoritet i Statsdumaen har intensjonen åpenbart vært å etablere et religiøst liv som står staten nær, og som helst gjør russisk-ortodoksien til ny statskirke. Som rett og rimelig er legges det hovedvekt på denne siste som «en integrert del av Russlands historiske, åndelige og kulturelle arv». Dernest legitimeres religioner som islam, jødedom og buddhisme. (Russland huser således verdens vestligste buddhistnasjon, den autonome republikken Kalmykija.) Dette vil si at protestantisme og katolisisme illegaliseres!

Når det gjelder andre kirkesamfunn, enten de som har sine sentra utenfor Russland som for eksempel Vatikanet, eller de som ikke har et klart definert kirkelig hierarki som for eksempel baptister og pinsevenner, stiller Statsdumaen seg mistroisk i den nye loven, og er ikke villig til å anerkjenne disse på linje med de fire nevnte religioner.

Den grunnleggende innvending mot denne diskriminerende religionsloven blir dermed at den strider både mot Russlands nye internasjonale forpliktelser og mot landets nye grunnlov av desember 1993, som gir alle russiske borgere en uforbeholden og absolutt rett til å praktisere en religiøs tro etter eget valg.

For den russisk-ortodokse kirke, som var kommet i sterk miskreditt etter 74 års kompromissfylt samboerskap med den ateistiske kommuniststaten, innebærer loven en styrket posisjon, og kanskje også statskirkestatus. Denne styrkingen av den russisk-ortodokse kirken har skjedd under høylydte protester fra Vatikanet, som sterkt beklager at katolisismen ikke er med på listen over legitime religioner i loven. Her er det verdt å merke seg, at når den russisk-ortodokse kirke ser med stor uro på katolisismens fremgang verden over, så har dette en historisk forklaring:

De russiske slavofile i forrige århundre, og med selveste Dostojevskij i spissen, så med dyp skepsis på katolisismen og romerkirken. Da Pariskommunen ble dannet i Frankrike, fryktet Dostojevskij rett og slett et gudløst Europa, og han skrev blant annet følgende i en artikkel:

«Hele Europas ulykke, alt, alt uten unntagelse skyldes dette ene at Kristus gikk tapt med Romerkirken...»

I dagens Russland bor det cirka en million katolikker, ved siden av at katolisismen som kjent står meget sterkt både i Vest-Ukraina og i Baltikum.

4. Jordloven. Kravet om en konsekvent gjennomført jordlov vil antagelig forårsake voldsomme kontroverser mellom president og parlament, og sette den russiske rettsstat i ytterligere fare dersom den ikke blir realisert på forsvarlig juridisk vis. Statsdumaen fremsatte for en tid tilbake og med 2/3 flertall en proposisjon som sa konsekvent nei til privatbønders rett til å eie, kjøpe og selge jord. Statsdumaen la seg med andre ord på kollisjonskurs med den daværende regjeringen Jeltsins og Tsjernomyrdins privatiseringspolitikk på den russiske landsbygda. Siste lovforslag fra Statsdumaen kom 22.4.98, men var også utilstrekkelig, fordi det ikke åpnet for et helt ut fritt salg av jord. Det er med andre ord fortsatt vanskelig å selge jordeiendommer i Russland til private.

Formann Zjuganov og kommunistpartiets ståsted er her intet mindre en sovjetkommunismens 74 år gamle, og den postsovjetiske kommunismens nå 7 år gamle ideologiske grunnvoll på landsbygda, nemlig kollektiviseringen av det russiske landbruket. Taper kommunistene kampen om den nye jordloven, vil derfor det politiske grunnlaget for deres fortsatte eksistens høyst sannsynlig smuldre opp. For fullt ut å forstå dette, er det nødvendig å trekke følgende historiske perspektiv, som bryter litt med kronologien og årsakssammenhengen i historiebøkene, men som når alle hvite flekker fra sovjetepoken er fjernet, vil vise seg å romme større sannhetsgehalt enn de fleste er klar over:

Det var ikke oktoberrevolusjonen i 1917 som skapte den egentlige Sovjetunion - bolsjevikene var sågar i mindretall, og eldre russere, blant dem Solzjenitsyn, har ikke nølt med å karakterisere bolsjevikenes maktovertagelse, ikke som revolusjon, men som kupp! Man har langt bedre historisk belegg for å hevde at det var tvangskollektiviseringen av jord og landbruk som (sammen med industrialiseringen) på begynnelsen av 1930-tallet var det som virkelig forvandlet det gamle tsar-Russland til den totalitære sovjetstat og til regelrett polititstatsvelde.

Bolsjevikene hadde dermed til fulle dokumentert at for dem var kampen om jord og landbruk i sin essens kampen om politisk makt.

Det er dette jerngrepet om jord, brød og landbruk dagens kommunister, tross overveldende historisk dokumentasjon om økonomisk og sosial feilslåtthet, ønsker å holde på. I dette perspektiv er min påstand, noe spissformulert, følgende: Først når Russland får en ny og fullt ut realisert jordlov, med privatbønders rett til å eie og forvalte egen jord, vil vi se konturene av et nytt Russland.