BISTANDSADVOKAT: John Cristian Elden er bistandsadvokat for Andrea Voll Voldum i saken der tre menn ble frikjent for voldtekt av 21-åringen i 2014. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
BISTANDSADVOKAT: John Cristian Elden er bistandsadvokat for Andrea Voll Voldum i saken der tre menn ble frikjent for voldtekt av 21-åringen i 2014. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Når Riksadvokaten svikter oss

Det som er sikkert er at siste ord ikke er sagt, skriver John Christian Elden om Hemsedal-saken.

Meninger

Riksadvokaten har sendt offentlig svar i Hemsedalsaken som han blant annet har publisert avslutningsvis i en artikkel i Aftenposten i dag. Der kommer han med en lengre redegjørelse for hvorfor hans ferievikarer ikke anket Hemsedalsaken til Høyesterett, og stiller seg bak avgjørelsen.

Redegjørelsen er grundig. Den bærer preg av å være et forsvarsskrift til dels vurdert i ettertid. Men når den er grundig, er den også svært lett å angripe og kritisere. Det er noe av poenget med å kreve en begrunnelse for avgjørelser i strafferetten. Det blir mulig å «anke» og diskutere vurderingene.

I den begrunnelse som ble gitt skriftlig i påtegningene fra statsadvokaten til Riksadvokaten 13. juli, heter det - ut over at det oppgis at dommen ikke er forkynt for partene ennå og at ankefristen utløper senest 8. augst 2016 - bare:

«De tiltalte ble frifunnet for voldtektspostene. Ettersom det ikke kan ankes over bevisvurderingen under skyldspørsmålet til Høyesterett, foreslås dommen godtatt».

Allerede 2 virkedager etter at Riksadvokatembedet mottok den "fyldige" innstilling sammen med alle permene med saksdokumenter, svarte de raskt at:

«Dommen godtas i samsvar med statsadvokatens tilrådning.»

Alle ankemuligheter ble dermed effektivt blokkert, før det var mulig for allmenheten eller sakens parter å ha noen oppfatning av dommen eller hva som burde gjøres med den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter at saken sprakk i media da offentligheten og avisa Hallingdølen fikk kjennskap til dommen 2. august og kritikken begynte å hagle inn, ga statsadvokaten en supplerende begrunnelse i media. Nå het det ifølge VG at den ikke ble anket fordi det bestemmende mindretall visstnok hadde drøftet om de tre tiltalte hadde vært grovt uaktsomme, og at det da ikke forelå noen saksbehandlingsfeil. Jusseksperter mente klart at dommen burde ankes.

Den begrunnelse Riksadvokaten gir i dag etter å ha tygget på saken en uke etter at jeg ba dem om en nærmere begrunnelse, er i hovedsak at

  • domsresultatet lest i sammenheng ikke gir grunnlag for å kalle mennenes opptreden som grovt uaktsom
  • at de tre meddommere trolig måtte antas å ha tatt stilling til spørsmålet om grov uaktsomhet ved vurderingen av erstatningsspørsmålet
  • at den ikke-tilfredsstillende begrunnelse for bevisresultatet under skyldspørsmålet fra lagmannsretten ikke er en opphevelsesgrunn, og at påtalemyndigheten må respektere at Stortinget har satt skanse for hva Høyesterett kan prøve, der dette faller utenfor.

De to første påstandene har jeg kommentert tidligere. For å gi en kort oppsummering av dette spørsmålet: Riksadvokaten synes å være enig med meg i at Høyesterett kunne ha prøvd spørsmålet fullt ut og at lagmannsretten (og dermed Høyesterett hvis anke ble fremmet) pliktet å foreta en slik vurdering. Det Høyesterett da måtte ha avgjort, var om de tre tiltalte sine handlinger slik de er beskrevet i lagmannsrettens dom - som er det vi alle har lest og bygger debatten på - kan gis karakteristikken at det «foreligger en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». At Riksadvokaten mener nei, må stå for hans regning. Det kan dere alle vurdere selv uten å være utdannet jurist. Spørsmålet burde i alle fall vært forelagt Høyesterett.

Det virkelige oppsiktsvekkende er imidlertid det tredje elementet i begrunnelsen for ikke å anke saken videre.

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei rykket ut i media julen 2009 etter at Høyesterett i flere avgjørelser hadde presisert at det var viktig at straffedommer ble gitt en tilfredsstillende begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet. I motsatt fall risikerte lagmannsrettene at Høyesterett ville oppheve dem. Han skrev blant annet:

«Høyesteretts krav til begrunnelse er til den [..] dom i lagmannsretten som utformes av de tre fagdommerne og de fire lagrettemedlemmene [..]. Det er utførlig redegjort for i dommen hvorfor det stilles et slikt krav. Det vises til plenumsdommen hvor det er pekt på at et hensyn bak et krav til begrunnelse er at rettens vurderinger skal være etterprøvbare for domfelte og allmennheten. Den domfelte og allmennheten skal kunne forstå og kontrollere hvorfor han er blitt dømt. »

Schei var overasket over at enkelte jurister og medier ikke hadde skjønt at reglene var endret med forståelsen av menneskerettighetskonvensjonens krav til begrunnelse, og at de samme jurister fortsatt trodde at begrunnelsen under skyldspørsmålet var noe Høyesterett anså seg uten mulighet til å prøve. Den aktuelle dom som ble opphevet var en fellende dom der resultatet avvek fra resultatet i den begrunnede tingrettsdommen. Schei skrev videre:

«For å ta vår sak: Lagmannsrettens dom nærmest roper på en forklaring på hvorfor den vurdering som tingretten foretok, er så gal at det tingretten fant «svært lite sannsynlig» nå ikke bare er sannsynlig, men hevet over rimelig tvil. Å la en slik behandling passere, ville etter min mening være å se helt bort fra det grunnleggende og overordnede krav til forsvarlig rettergang. Det vil også være å lukke øynene for det behov som nå burde være åpenbart for norske dommere: Å få luket ut fellende straffedommer det er grunn til å stille spørsmål ved holdbarheten av.»

De samme synspunkter om begrunnelseskravet gjelder selvsagt der dommen er frifinnende. Dette understreker Høyesterett i en dom fra 21. juni 2013 der påtalemyndigheten angrep lagmannsrettens begrunnelse for en frifinnende dom i en sak om forsikringsbedrageri. Begrunnelsen viste - i følge påtalemyndigheten - at lagmannsretten ikke hadde skjønt faktum og burde supplert bevisførselen for å komme til motsatt resultat. De fikk medhold og frifinnelsen ble opphevet. Høyesterett skrev blant annet at

«[...] selv om retten normalt må kunne basere seg på det som aktor har lagt fram, kan saken likevel få en slik vending at retten plikter å sørge for supplerende bevisføring før det kan avsies frifinnende dom. Denne plikten kan også inntre selv om partene har vært enige om at supplerende bevisføring ikke har vært nødvendig. [...] Jo klarere et bilde av et straffbart forhold avtegner seg, jo mer skjerpes kravet til rettens kontroll med sakens opplysning når den allikevel ikke finner grunnlag for å avsi fellende dom.»

I en forutgående avgjørelse fra Høyesterett i plenum fra 19. desember 2008 om hvorfor lagmannsrettsavgjørelser i ankesaker må begrunnes på en forsvarlig måte, heter det bl.a. at

«Begrunnelsen dels skal sikre at avgjørelsen er truffet etter en grundig og gjennomtenkt vurdering, dels at det skal være mulig å etterprøve at det har funnet sted en reell overprøving, både for den domfelte selv og for et eventuelt overordnet kontrollorgan.»

I NOU 2011:13 om norske ankedomstoler, som har det talende navnet "Når sant skal skrives" er utvalget enstemmige om at begrunnelseskravet i norske domstoler må skjerpes inn (for ordens skyld opplyses at jeg deltok i utvalget). Det heter i kapittel 8.4 blant annet:

En skriftlig begrunnelse gir innblikk i hva som har motivert avgjørelsen. Man kan si at begrunnelsen forutsettes å speile overveielsene. Den viser partene at deres argumenter er forstått og vurdert. At begrunnelsen gjør det mulig å kvalitetssikre avgjørelsen, er en sentral rettsstatsgaranti. Rett til innsyn i saker som angår en, mulighet for å imøtegå opplysninger og til å gi uttrykk for eget syn, er grunnleggende betingelser for en god og betryggende saksbehandling. Ved å begrunne sin avgjørelse viser myndighetene at maktutøvelsen er rasjonell og legitim.»

Nettopp fordi Høyesterett ikke kan overprøve selve bevisvurderingen og selv avsi dom, er det viktig at domsgrunnene gjør det klart for oss hva som er vektlagt, fordi Høyesterett kan oppheve en dom der dette er uklart, uforklarlig eller uforståelig - særlig på punkter der resultatet avviker fra tingrettens dom. Altså det motsatte av hva Riksadvokaten bygger sitt etterfølgende forsvarsskrift på.

Dette er å svikte oss. Og straffeprosessens grunnleggende forutsetninger for at den skal sørge for en rettferdig rettergang som inneholder både rettssikkerhet for de tiltalte og rettsvern for de fornærmede. Det er ikke lovverket det er noen feil med, men påtalemyndighetens praktisering av dette. For å bruke Riksadvokatens egne ord i brevet:

«Voldtektssaker skal gis den høyeste prioritet, og det gjelder også for den foreliggende så langt de rettslige rammer tillater.»

Det er bare så leit at de rettslige rammer er skuslet bort i sommervarmen og forsøksvis i stillhet.

Når Riksadvokaten peker på at det er strenge krav til stemmetallene for å finne noen skyldig, er dette en fullstendig avsporing. Så lenge vurderingen er forsvarlig og etterprøvbar, er det helt i orden og rettsikkerhetsmessig korrekt at en mindretall kan blokkere for flertallets ønske om å felle. Slik ordning har vi både i juryen og på Stortinget for viktige spørsmål som for eksempel grunnlovsendringer eller innmelding i EU. En straffedom er nok enda viktigere for den det gjelder. Enkelte land krever enstemmighet i retten for å kunne felle noen ut fra den enkle logikk at hvis èn dommer er i tvil om straffeskyld er bevist, så foreligger det rimelig tvil. En begrunnelse som den vi har lest i Hemsedalsaken ville vært like angripelig om det var 2, 3, 4 eller endog alle 7 dommere som mente dette.

Hvilke konsekvenser som kan trekkes ut av påtalemyndighetens håndtering, gjenstår å se.

Det som er sikkert er at siste ord ikke er sagt.

PS. Innlegget er opprinnelig publisert på forfatterens blogg og trykket med tillatelse.