KUTTER KATEGORI: Pål Christian Eggen er nominert til Hedda-prisen for beste mannlige skuespiller i «Rock'n'Roll Wolf». Men juryen sløyfet i år kategorien Beste barne- og ungdomsforestilling i mangel av verdige nominerte. Foto: GT Nergaard/Trøndelag Teater.
KUTTER KATEGORI: Pål Christian Eggen er nominert til Hedda-prisen for beste mannlige skuespiller i «Rock'n'Roll Wolf». Men juryen sløyfet i år kategorien Beste barne- og ungdomsforestilling i mangel av verdige nominerte. Foto: GT Nergaard/Trøndelag Teater.Vis mer

Når rosen uteblir

Ingen fortjener medalje bare for å møte opp. Ikke en gang i teater-Norge.

Aktører i teater-Norge føler seg snytt for sin rettmessige årlige hyllest. Juryen som deler ut den årlige teaterutmerkelsen Hedda-prisen møter forargelse etter å ha kuttet ut kategorien barne- og ungdomsforestilling på årets nominasjonsliste. I Dagsavisen forklarer juryen selv at de ikke klarte å enes om tre forestillinger som de anså som gode nok for en nominasjon.

Flere teatersjefer og teaterarbeidere mener de burde sett litt bedre etter. Teatersjef Erik Ulfsby ved Det norske teatret kaller avgjørelsen «uklok». Fra Riksteatret kaller teatersjef Ellen Horn avgjørelsen «ubegripelig» og etterlyser en gjennomgang av juryens rutiner. Og Ådne Sekkelsten, leder av Norsk scenekunstbruk, bruker ordet «skandale» og mener juryen bør orientere seg bedre innenfor det frie feltet og forestillingene som faller innunder den kulturelle skolesekken.

- Hvis kapasiteten er et problem så får de sette sammen juryen på en annen måte, sier Sekkelsten til Scenekunst.no

- De flyr landet rundt for å se forestillinger. Men å dra til Lillestrøm klarer de ikke.

Disse kravene stilles uten videre til syv mennesker som bruker store deler av fritiden sin på å se teater. For en kompensasjon på skarve femten tusen ser de nok teater til å vurdere om lag 145 forestillinger i året, hvorav omtrent en tredjedel tilhører det frie feltet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne journalist har anmeldt teater i fem år og har i løpet av denne tiden støtt på jurymedlemmer i alle landets knausete hjørner. At de nå klandres for ikke å orientere seg innenfor det som til enhver tid turnerer skolene, er urettferdig. Om disse forestillingene skal inkluderes i juryens vurderingsgrunnlag, hvilket ville være spennende, må det helt klart skje gjennom tilrettelagte visninger som ikke gjør det vanskeligere enn det allerede er å sitte i Hedda-juryen og samtidig spise middag sammen med familien en gang i ny og ne.

Det er nå en gang slik med teatret at du må være til stede for å få det med deg. Det er ikke som å få en bok eller en dvd i posten. Det innebærer mye kveldsjobbing og mange reisedøgn for den som skal holde seg orientert. Det betyr ikke at det er fryktelig synd på Hedda-juryen, dette er et oppdrag de har tatt på seg frivillig, men det betyr at forventningene til hva de får med seg må sees opp mot hva som er praktisk mulig å få til i travle voksne menneskers liv.

Dernest: Ingen fortjener en medalje bare for å møte opp. Heller ikke norske regissører og skuespillere. Selv har jeg kun sett et mindretall av det siste årets barneforestillinger, men blant dem var det ingen jeg ville oppriktig anbefale til barnefamiliene der ute. Slik tenker Hedda-juryen åpenbart også om det øvrige barnetilbudet. Skal man gi en prisnominasjon, som teatret og de involverte kan smykke seg med, til noe man ikke ville anbefalt andre å se? '

Det ville ikke kunne gjøres uten å ofre det viktigste kritikere og kunstjuryer har: Troverdigheten. Da er det heller riktig å sløyfe kategorien, for å ta den inn igjen senere.

Erik Ulfsby mener juryen bør huske på at de ikke skal kåre tidenes, men årets beste forestillinger. Men det viktigste her er ikke om forestillingene er bedre eller dårligere enn andre. Det sentrale spørsmålet er om de er gode, i seg selv, morsomme og minneverdige. Bare da er det riktig å tildele dem priser og nominasjoner som vil bli stående lenge etter at forestillingene selv er historie.