SUR-SØTT MØTE: Det var både surt og søtt da Kinas president Xi Jinping møtte Donald Trump på G-20 møtet i helga. Foto: REUTERS / NTB Scanpix
SUR-SØTT MØTE: Det var både surt og søtt da Kinas president Xi Jinping møtte Donald Trump på G-20 møtet i helga. Foto: REUTERS / NTB ScanpixVis mer

G-20

Når samarbeid blir motarbeid

G-20 samarbeidet ble for alvor viktig under finanskrisa i 2008, da de største økonomiene måtte samarbeide for å løse felles utfordringer. De samarbeider stadig mindre.

Kommentar

Det viktigste med årets G-20 i møte den argentinske hovedstaden Buenos Aires var at USA og Kina inntil videre ikke barker sammen i en handelskrig som kunne fått dramatiske konsekvenser for hele verdensøkonomien. Donald Trumps trussel om å heve tollsatsen på varer fra Kina verdt 262 milliarder dollar til 25 prosent fra 1. januar, er utsatt i 90 dager. Etter en lang middag med Trump og Kinas president Xi Jinping lørdag har partene bedre tid til å bli enige om en avtale. Kina har valgt å innføre dødsstraff for dem som smugler det syntetiske opiatet fenatyl til USA. Fenatyl har ført til en rekke dødsfall av overdoser i USA, det drepte blant annet pop-ikonet Prince. Kina skal også ha kommet med innrømmelser når det gjelder import av amerikanske industri- og landbruksprodukter, det siste er ikke minst viktig for Trumps velgerbase i Midt-Vesten.

Det andre viktige var at man tross alt fikk enighet om en resolusjon. Men resolusjonen inneholder flere innrømmelser til USA. Begrepet multilateralisme er ute av resolusjonsteksten, for det å forplikte seg til internasjonalt samarbeid er som å vifte med en rød klut foran øynene til Donald Trump. Begrepet er erstattet med formuleringen at G-20 landene støtter en «regel-basert internasjonal orden». Også det var en formulering som USA var imot, men som de til slutt måtte svelge. Kritikk av Den internasjonale handelsorganisasjonen IMF kom derimot inn i resolusjonen, med krav om reformer fram mot neste års G-20 møte. Dette reflekterer Trumps stadige kritikk av det han mener er en «urettferdig handel», som spesielt rammer USA.

Som om det er en anti-amerikansk forbannelse der ute, i den eksisterende verdensorden, som i stor grad er bygget opp av nettopp USA etter 2. verdenskrig? Hvorfor skulle USA, der penger trumfer alt, la seg piske og utbytte av verden, før Trump kom på banen, som en reddende engel, og reddet amerikanerne fra urettferdigheten, den anti-amerikanske besvergelsen eller sammensvergelsen? Er USA verre rammet enn store deler av verden som er og var utsatt for amerikansk imperialisme? Forstå det den som kan.

Uansett, omtrent sånn er det amerikanske perspektivet, under Donald Trump. Problemet er at han er langt fra alene om å se verden fra et «America first»-perspektiv. Vladimir Putin har et klart «Russland først»-perspektiv. Tyrkia under Recep Tayyip Erdogan har et tilsvarende «Tyrkia først»-perspektiv. I G-20- og EU-landet Italia har det navlebeskuende perspektivet kommet i regjering, og brexit er selvsagt en del av det samme. Store deler av verden er i ferd med å bli navlebeskuende, og sier til seg selv og hverandre: «Leve Toten, skit i Norge». Med nødvendige lokale tilpasninger, selvsagt.

I Brasil har Trump-kopien Jair Bolsonaro blitt valgt til president. Han tiltrer i januar, og vil representere sitt land på neste G-20 møte. Og Kina? Landet som i Trumps tid trer fram som frihandelens gallionsfigur. Det ligger en dyp og problematisk nasjonalisme bak Kinas utenrikspolitikk, og prinsippet om frihandel er ikke noe annet enn pur egeninteresse for verdensøkonomiens produksjonsland framfor noe.

G-20 møtet i Buenos Aires kan ha vært en skillevei. USA strittet imot også formuleringen om at G-20 skulle støtte en «regel-basert internasjonal orden». Men valgte til slutt å akseptere den. Trumps ånd er uansett langt unna denne regel-baserte internasjonale ordenen. For et lite land som Norge, med rike ressurser, ved verdens ende, er det dypt problematisk at vår nærmeste allierte egentlig ikke vil ha en formulering om nødvendigheten av en «regel-basert internasjonal orden». Men verst er det for verden. For vi støtter vel egentlig ikke tanken om: «Leve Toten, skit i Norge». Selv om vi er de eneste i verden som vet hvor Toten er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.