Når sant skal sies

Verken skjønnlitterære forfattere eller sakprosaforfattere er tjent med å bedrive sjangerrytteri.

KRITISERT: Kjartan Fløgstad har fått kritikk for ikke å oppgi kildehenvisninger i sin nye roman. Foto: HÅKON EIKESDAL
KRITISERT: Kjartan Fløgstad har fått kritikk for ikke å oppgi kildehenvisninger i sin nye roman. Foto: HÅKON EIKESDAL Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Norske forfattere har igjen inntatt skyttergravene, der de ser ut til å trives bedre enn på Litteraturhuset i Oslo. Historiker Tore Pryser har anklaget Kjartan Fløgstad for å ha basert seg på hans forskning i romanen «Grense Jacobselv», uten å informere leserne om det. Pryser får, ikke overraskende, støtte fra andre sakprosaforfattere, samt et knippe pressefolk. Fløgstad får på sin side støtte fra skjønnlitterære kolleger, som poet og forlagsredaktør Geir Gulliksen. Norske forfattere er organisert i to ulike foreninger, og benytter anledningen til å flagge sine kampsaker. Imens snevrer de inn sjangrene, og postulerer at de bare kan tilby oss to typer fortellingen: Den som er sann, og den som oppdiktet. En seier for Norsk forfatterforening og Norsk faglitterær forfatterforening, et tap for litteraturen. Og leseren.

Sannheten, som virkeligheten, er en flyktig størrelse. På tampen av 1970-tallet reiste en gruppe svenske maoister, med Jan Myrdal i spissen, til Demokratisk Kampuchea for å se og lære. De kom hjem og utga ei bok med undertittelen «En reportasje». Svenskene kunne melde fra om at alt sto bra til, som det norske AKP gjorde med sin utgivelse fra en tilsvarende reise, «Overfallet på Kampuchea». I dag vet vi at de enten bevisst unnlot å rapportere om det de oppdaget, ellers så de virkelig ingenting. Røde Khmer-regimet tok livet av nærmere to millioner mennesker i disse åra. Tre tiår seinere foretok den svenske journalisten Peter Fröberg Idling en reise til Kambodsja i fotsporene til de skandinaviske maoistene. Resultatet ble en av fjorårets sterkeste utgivelser på norsk, «Pol Pots smil», en sjangerhybrid mellom dokumentar- og skjønnlitteratur, blottet for fotnoter og litteraturliste. Undertittelen var «Et forslag». Hans mandat var ikke bare å beskrive virkeligheten, men også å utforske grenselandet mellom sannhet og illusjon. «Entydighet, tvetydighet, tretydighet. Hva er årsak, hva er virkning?», som det heter et sted i boka. Da Fröberg Idling kom til Norge i forbindelse med lanseringen, arrangerte Morgenbladet en samtale om boka. Det meste av diskusjonen handlet om fotnoter.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer