Et STRUKTURELT PROBLEM: Høyrepolitikere har en tendens til å bli flakkende i blikket, når noen peker på strukturelle forklaringer, skriver Anette Trettebergstuen (Ap). Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
Et STRUKTURELT PROBLEM: Høyrepolitikere har en tendens til å bli flakkende i blikket, når noen peker på strukturelle forklaringer, skriver Anette Trettebergstuen (Ap). Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Likestilling:

Når skal likestillingsministeren forstå at likestilling ikke kommer av seg selv?

På høyresiden får man nærmest åndenød om noen foreslår likestillingskrav til næringslivet som faktisk kan bety noe.

Meninger

Så skjer det igjen. Telenor-direktør Berit Svendsen rykker ut, to menn rykker inn. Statistikken får nok et ansikt. I hvert enkelt tilfelle har man gode grunner til at det måtte bli akkurat slik, akkurat her, akkurat nå. Den begredelige statistikken over kvinneandelen på næringslivets topp, er summen av slike enkelttilfeller.

Likestillingsministeren er sjokkert. Derfor vil hun prate litt med Telenor, og generelt til næringslivet om å skjerpe seg. Kanskje inspirert av sin statsminister, som for knappe to år siden kommenterte den totale mannsdominansen i toppen av næringslivet som noe hun hadde «merket seg», og «legger ikke skjul på at hun er kritisk til rekrutteringsprosessene i børsnoterte bedrifter» (DN 1/11-16). Men å gjøre noe med det? Nei, fri og bevare. Hun er jo bare statsminister.

På høyresiden får man nærmest åndenød om noen foreslår likestillingskrav til næringslivet som faktisk kan bety noe. «Det sto røyk og flammer ut av ørene til Kristin Clemet!», som Ansgar Gabrielsen formulerte det om de interne Høyre-reaksjonene i Bondevik II-regjeringen, da han nærmest kuppet gjennom kvoteringsloven for ASA-styrene i 2002. I det samme intervjuet (økonomtidsskriftet Magma, 2010), forteller han om hvordan han møtte argumentet om at man ikke ville finne kvalifiserte kvinner:

– Selvsagt vil dere ikke finne kvinnene, sa jeg. «Tenk deg at du er en ferdig utdannet mann på NHH i 1975. Du drar på jakt med de samme syv kara hvert år, du drar på seilferie i Karibia med de samme syv kara hver sommer og du møter de samme syv kara og deres familier til middag hver jul. Når du så leter blant disse syv kara, da vil du ikke finne noe annet enn disse syv kara. Det er jo forståelig. Det var derfor jeg sa at de bare skulle ringe til meg hvis de ikke fant kvalifiserte kvinner til styrene. For jeg kjente mange kvinner. Etter lovforslaget fikk jeg haugevis av brev fra kvinner med CV-er, godt kvalifiserte kvinner, som ønsket seg styreverv.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

En enslig Ansgar gjør ingen sommer, har det vist seg. Kvinnfolk i toppstillinger skal det nå bare prates om, ikke gjøres noe mer for å fremme flere av. Høyrepolitikere har en tendens til å bli flakkende i blikket, når noen peker på strukturelle forklaringer. Men vi har her å gjøre med et seigt struktur- og (u) kulturproblem, som hindrer endring.

Noe som blir bekreftet i studien som amerikanske og norske forskere la fram i vår, der effektene av den norske kvoteringsloven ble vurdert. («Breaking the Glass Ceiling? The Effects of Board Quota on female Labor outcomes in Norway», Bertrand, Black, Lleras-Muney og Jensen, 2018.)

Det går nemlig trått. Samtidig som forskerne på langt nær oppsummerer loven som bortkastet: Argumentet om kvalifiserte kvinner er sterkt svekket, ettersom de nyutnevnte kvinnene har løftet styrenes formelle kompetanse sammenlignet med tiden før. Den har til en viss grad bidratt til å bryte opp mannenettverkene, og karrieresøkende kvinner i næringslivet gir sterk støtte til loven som en inspirerende døråpner. Men det vi nå trenger, er et langt sterkere politisk påtrykk.

Det var Arbeiderpartiet og den øvrige opposisjonen som i fjor høst fikk 14 uker pappaperm på plass igjen, mot Høyre/Frp sin vilje. I 2016 var det også opposisjonen som – mot Høyre/Frp-stemmene – fikk flertall for flere forslag, der «Stortinget ber regjeringen»:

  • Jobbe for at ledergrupper i selskapene der staten har eierandel, direktorater og statsetater skal bestå av minst 40 prosent av begge kjønn.
  • Sette seg som ambisjon, og jobbe for, at minst 40 prosent av selskapene der staten har eierandel, skal ha kvinnelig styreleder.
  • Utvide statens eierprinsipper for god eierstyring til også å gjelde mål om likestilling.

Men heller ikke Arbeiderpartiet og Stortingets pålegg har regjeringen fulgt opp. Ingen verdens ting har skjedd etter disse vedtakene.

I tillegg vil Arbeiderpartiet kreve at selskaper der staten har eierandel, legger planer for å få flere kvinnelige sjefer, og at de skal ha minst 40 prosent kvinner i valgkomiteene sine.

Det samme gjelder vårt forslag om at alle virksomheter som omfattes av redegjørelsesplikten, skal sette mål for å bedre kjønnsbalanse på alle nivåer i bedriften, gi obligatorisk opplæring i aktivitets- og redegjørelsesplikten, og lage planer for rekruttering av det underrepresenterte kjønn. Vi vil dessuten kreve at begge kjønn deltar i eventuelle anbudsoppdrag, og dersom dette ikke er mulig, begrunne det, slik som dagens regler for lærlinger.

Det handler ikke om at det er synd på vellykkede næringslivskvinner på mellomnivå. Det handler om en liten del av Arbeiderpartiets store frigjøringsprosjekt: At alle skal ha like muligheter. Det gjelder også for jentene som vokser opp og utdanner seg til jobber i næringslivet. Både de og guttene skal bli vant til å se kvinnfolk også i disse maktposisjonene. Da holder det ikke med prat og kjeft. Når skal likestillingsministeren forstå at likestilling ikke kommer av seg selv?