Når skal Norge bruke makt?

Militærmakt er blitt et helt nødvendig verktøy i en utenrikspolitisk verktøykasse.

JEG TAKKER førstelektor Haug, Luftkrigsskolen, for hans ubehjelpelige kronikk av 25.2 fordi den gir meg anledning til å utdype temaet norsk militærmaktbruk. Haugs ønske om at Forsvaret skal sitte stille og avskrekke forblir et fromt ønske. Jeg vet ikke om Haug faktisk mener at Forsvaret er bedre jo mer passivt det er, men realiteten - som det omdiskuterte strategiske konsept «Styrke og relevans» formulerer på en direkte måte - er at Forsvaret i mange år allerede har vært et sikkerhetspolitisk instrument.

Haug skriver som om han er ukjent med at Norge har vært med i en rekke internasjonale militære konflikter de siste ti årene. Først var det SFOR i Bosnia, hvor vi hadde en stor kontingent; dernest var det KFOR i Kosovo; det var andre mindre oppdrag i andre land på Balkan; så var det Irak i 2002 og nå NATO-styrken i Afghanistan.

I tillegg er det norske offiserer i Afrika. Vi bruker med andre ord vår militærmakt omtrent hele tiden, og forespørselen etter norske tropper bare øker. FNs generalsekretær ber om styrker til Darfur, og før det var det Elfenbenskysten, Liberia, DR Kongo, Sierra Leone, Somalia, Øst-Timor, osv. FN, NATO, EU og AU (Afrikanske Union) er engasjert med innsatsstyrker i land etter land. Flere vil komme til. Noen ganger stiller ingen når generalsekretæren spør - som i Rwanda i 1994 da 21 land, deriblant Norge, ble bedt om forhindre folkemordet. Kun Frankrike sa ja.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER ALTSÅ ingen tvil om at Norge bruker militærmakten meget aktivt i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk allerede, og heller ingen tvil om at vi vil komme til å gjøre det i enda større grad fremover dersom vi fortsatt skal være aktive i NATO og FN, og etter hvert også EU.

Men vi har hittil aldri tatt noen prinsipiell diskusjon om dette: hvilke verdier og interesser skal millitærmakten tjene? I stedet har vi blitt involvert uten strategisk tenkning fra norsk side i forkant. Fordi militærmakt er noe helt annet enn andre politiske virkemidler trengs strategisk tenkning om bruken av den. Forsvarets strategiske konsept går så langt det kan med den utenrikspolitikken vi har, men det som mangler er en avveining av interesser. Det vi logisk sett trenger er et utenriksstrategisk konsept.

I DEN KALDE KRIGEN var avskrekking det som gjaldt, gjennom en kombinasjon av atomvåpen og konvensjonelle våpen. Men da var vår «bruk» av militærmakten begrenset til avskrekking. Vi kunne ikke bruke militærmakt til begrensede oppgaver fordi slik bruk ville ført til ukontrontrollert eskalering. NATOs første bruk noensinne av militærmakt var i 1994, da fire fly gikk på vingene over Bosnia.

Det burde være et selvklart poeng at militærmakt aldri finnes i et politisk vakuum, men at den aktive bruk av denne først er mulig etter den kalde krigen, i alle fall for europeiske lands vedkommende.

Hvordan er militærmakt et aktivt virkemiddel? På to måter: som pressmiddel for diplomati, slik vi kan komme til å se overfor Iran ganske snart; og som direkte innsatsfaktor i krisehåndtering eller terrorbekjempelse, slik vi har mange eksempler på allerede over de siste 10-15 år.

Som pressmiddel i det som på engelsk heter «coercive diplomacy» har vi i Europa ingen nyere tradisjon for å bruke militærmakt. Vi mangler det som kalles strategisk tenkning i stort monn, mens USA har en lang og rik, om enn meget omstridt tradisjon for å bruke slikt press. I EU begynner man nå å utvikle kriterier for å bruke slike trusler i forbindelse med den egen sikkerhetsstrategien som ble vedtatt i 2003. Som Carl Bildt påpekte, var EU uten makt i diplomatiet på Balkan fordi det ikke kunne true med bruk av militærmakt.

DETTE BRINGER OSS logisk sett til den direkte bruken av militærmakt: Når skal Norge, EU, eller NATO kunne bruke slik makt? Prosedyrekriteriet er at vi alle helst skal ha et FN-mandat, men med et lite forbehold etter Kosovo, da vi angrep uten slikt mandat. Men kriterie-debatten vi ikke har tatt, gjelder ikke bare hva som er legitim bruk av militærmakt, men også hva slags situasjoner vi skal bruke militærmakt på - altså substans.

Den militære innsatsen i for eksempel Somalia, Bosnia, Kosovo og Øst-Timor var primært betinget av verdier som er humanitære, og det er ingen tvil om at vi i våre dager ser mer og mer av et imperativ til å stoppe massive overgrep mot menneskerettighetene med militærmakt når dette er helt nødvendig. Kofi Annan forsterker nå den retten til såkalt «humanitær intervensjon» som ble utviklet i FN på 90-tallet til en «plikt til å beskytte» som han vil legge frem for neste års generalforsamling. Erfaringen fra FNs intervensjoner i Afrika i samme periode - samt på Øst-Timor - var at mandatet måtte gjøres mer og mer robust militært sett for at stabilisering skulle blir mulig. Ofte ville ingen land stille med flere styrker.

Videre erfarer man nå at utvikling uten sikkerhet på bakken er umulig: utviklingsdelen av FN snakker om «sikkerhetssektor-reform» som betingelsen for utvikling. Dette skjer mens FNs store tilstedeværelse i Afrika har «state-building» som sitt mål - altså demokrati og utvikling med sikkerhet som betingelse. I Bosnia står det styrker ti år etter, i Kosovo seks år etter. Militærmakten er blitt et helt nødvendig verktøy i en integrert utenrikspolitisk verktøykasse som vestlige land blir bedt om å bruke mer og mer for å fikse «failed» states. Haug kaller dette kulturimperialisme. Det er fullstendig uinteressant. FN, NATO, EU, AU er alle engasjert i å skape demokrati i ruinene fra andres borgerkriger. Her møtes den moderne sikkerhetspolitiske interesse og verdiene.

HVILKE NORSKE interesser fremmer vår bruk av militærmakt? Her gjelder NATO som hovedsak: Vi vil være interessante i NATO og samtidig styrke NATO, og vi vil ha det best mulige forhold til USA, særlig så lenge vi ikke er med i EU. Noen ganger kan vi oppnå både humanitære verdimål og interessemål med samme bruk av militærmakt - som i Bosnia, Kosovo og Afghanistan. Andre ganger må vi velge mellom USA og FN.

Vi trenger nå en grundig debatt av substansielle kriterier for bruk av norsk militærmakt - det vil si: strategisk tenkning på norsk. Mitt poeng har vært at Forsvarets strategiske konsept går så langt det kan i den retning.

Og den som fremdeles tror at avskrekking er hovedoppgaven for norsk militærmakt i dag, er den egentlige voldsromantiker.