Når skal Stortinget ta ansvar?

Oslo kommune har hatt 65 år på seg til å viser hva de duger til som forvaltere av arven etter Munch.

VI - NORGE - har klart det igjen. Det sjette norske stedet, Vestlandske Fjordlandskap, Geiranger og Nærøyfjorden, er plassert på UNESCOs verdensarvliste. I fjor fikk den samme regjeringen tilslag på søknaden om tilsvarende status for Vegaøyan, og fra før står Bergstaden Røros, Bryggene i Bergen, Urnes stavkirke, og Helleristningsfeltet i Alta på lista. Til sammen 288 objektene eller stedene, som Pyramidene i Egypt og den kinesiske mur, i 122 nasjoner er på lista. Et så vidt stort antall for Norges vedkommende tyder på stort bevaringsengasjement i vårt tynt befolkede land. Å bli nominert på verdensarvlisten innebærer ingen ny form for vern, men det gir ekstra anerkjennelse og status. Og, ikke minst forplikter den respektive nasjonalstat - i dette tilfellet Norge - seg til å ta vare på de verdiene som ligger til grunn for avgjørelsen.

HVA HAR DETTE med Munchsamlingen og stortingsvalget i høst å gjøre? Oslo kommune har jo ikke presentert et forslag til regjeringen om å søke Munchsamlingen inn på verdensarvlista. Ingen andre heller så vidt meg bekjent. Og, om så hadde vært tilfelle, ville UNESCOs vedtak forpliktet den norske stat til å utarbeidet en forvaltningsplan for Munchsamlingen. En slik statlig plan har jeg heller ikke hørt om. Allikevel vil jeg hevde at Munchsamlingen tilhører verdensfellesskapet, uavhengig av FN, byråkratiet og representative forsamlingers beslutninger. Munchsamlingen er verdensarv fordi kunstverkene er innskrevet i kunstens kanon, like eller mislike vestlig kunstforståelse og kanontenkning. De som har hatt makt til å bestemme hva som er av betydning har dømt slik at Munchs arbeider må forstås som verdensarv. Enhver utlending forbinder med Norge med Munch, og arbeidene hans har en sentral plass i kunsthistoriske tekster verden over. Vi har noen andre slike skatter i dette landet, som heller ikke står på verdensarvlista; vikingskipene og stavkirkene med ett unntak. Med hensyn til forvaltningen av dem har vi pålagt oss selv å ta vare på de i henhold til en lov: Kulturminneloven. Disse materielle minnene er sikret. Om for eksempel Fortidsminneforeningen, som eier av flere stavkirker, ikke forvalter dem forsvarlig, kommer kulturvernmyndighetene i fylkeskommunen og hos Riksantikvaren inn og pålegger, anmelder, saksøker, og bøtelegger. Det samme gjelder i alle tilfeller der det er tale om automatisk fredede kulturminner: spor etter all menneskelig virksomhet datert før reformasjonen i 1537, stående bygninger datert fra tidligere enn 1650, alle samiske kulturminner eldre enn hundre år - og spesifikt vedtaksfredede objekter og steder.

MILJØVERNMINISTER
Knut Arild Hareide sier i forbindelse med at han har lykkes med å få Vestlandske Fjordlandskap på verdensarvlista, at Norge dermed påtar seg et stort ansvar for å sikre disse områdene for ettertida. Om Munchsamlingen hadde kommet på lista var det Norge som hadde forpliktet seg på å ta vare på arven Munch testamenterte til Oslo kommune. Hva er det med dette landet vårt? I følge en ny rapport fra Norsk institutt for Kulturminneforskning (NIKU) trenger hele 1060 av de 1131 maleriene i Munch-museets samling omfattende behandling; maling løsner, det er rifter, oppskalling, deformering og misfarging på maleriene. Hvordan i kan det være mulig å være så dårlige forvatltere? Er vi så fattige i dette landet at vi ikke kan bevilge større sum til Munchforskningen enn de skarve 24.000 kronene som Oslo kommune deler ut annenhvert år til alle potensielt interesserte i den ganske verden. Det vil si fjorten dagers besinnelse i året. Og er vi så dumme at vi tror at vi endelig har gjort noe rett for Munch når folk nå om dagen går kvinne av huse for å se hans portretter stilt til skue på Munch-museet. Selvbedrag vil jeg kalle det. Utstillingen er initiert og produsert ved Moderna Museet i Stockholm og stopper i Oslo på vei til London. Sporadisk stilles det krav om et statlig engasjement og ansvar for Munchsamlingen. Til tross for det skjer det absolutt ingenting. Ingenting. Ingenting. Som antall steder på verdensarvlista vitner om, skorter det ikke på bevaringsengasjement. Men kanskje er det bare i lokalsamfunn som Nærøyfjorden, på Vega, på Røros og i Alta at engasjementet kan bli samlet og sterkt nok. Også Bergen da. For når det gjelder Munch har det i alle fall foreløpig ikke vært stort nok. Det finnes ikke noe stedsspesifikt hyl i Oslo som skriker på bevaring. Heller ikke finnes det noen kraft blant kunstnere, akademikere, kritikere, samlere, museer og så videre som er sterk nok til at det skjer noe som helst, til tross for at Oslo kommune har hatt anledning til å prøve seg siden Edvard Munch testamenterte sin samling i 1940. De har nå hatt sekstifem år på seg. Det skulle være tilstrekkelig med tid for å vise hva en duger til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SPØRSMÅLET er om det finnes noen kraft i kommende Storting for så har ennå ikke vært tilfelle. Derfor må spørsmålet om Norges forvaltning av Munch reises der det hører hjemme, i kampen om stolene i kommende nasjonalforsamling. Partiene bør svare forpliktende på følgende spørsmål: Vil ditt parti forplikte seg til å gjøre noe med Norges store skamplett: - Vår forvaltning av Munchsamlingen Vil ditt parti sørge for å gå de rundene det kreves for å dokumentere at det er skadelig for Munchsamlingen at den er i Oslo kommunes eie, og på den bakgrunn skaffer seg hjemmel og sørger for at staten eksproprierer Munchsamlingen Vil ditt parti sørge for at det utarbeides en statlig forvaltningsplan for Munchsamlingen, der sikkerhet og sikring, vedlikehold og restaurering, tilgjengelighet og utstillingsprofil, forskningsarbeid og internasjonalt samarbeid sikres i henhold til internasjonale standarder for denne type samlinger.

JEG VIL gi min stemme ved årets Stortingsvalg til et parti som vil reise debatt om vår skandaløse behandling av Munchsamlingen i regjering og på Storting. Jeg ønsker å gi min stemme ved årets Stortingsvalg til et parti som vil ta ansvaret for verdensarven Munchsamlingen, utarbeide en forvaltningsplan og sørge for at den lar seg gjennomføre. Før kommende regjeringer flyr til FN med flere verdensarvesøknader må et av verdens rikeste land skjøtte det Munch ga oss. Da vil vi også bli troverdige forvaltere av arven etter Edvard Munch.