NYTT ALBUM: William Hut, eller Willy Marhaug som han egentlig heter, er klar med album nummer seks. Foto: Anders Grønneberg/Dagbladet
NYTT ALBUM: William Hut, eller Willy Marhaug som han egentlig heter, er klar med album nummer seks. Foto: Anders Grønneberg/DagbladetVis mer

Når skal William Hut gjøre litt opprør?

Gjentar seg sjøl for ofte på album nummer seks.

ALBUM: Helt siden Willy «William Hut» Marhaug solodebuterte i 2002 har han holdt seg til samme formel: Rolige, melankolske låter med behagelig komp og hans egen, lett gjenkjennelige fløyelsmyke stemme i front, gjerne med strykere i bakgrunnen.

Sjangerflørt Samtidig har han alltid flørtet med forskjellige sjangrer, uten at det bryter mye med formelen - og uten at det dreier seg om de store utfluktene.

2004 var hans mest produktive og kvalitativt beste år, med bunnsolide «Versus The End Of Fashion Park» og den flotte countryplata «Days To Remember», den siste spilt inn i USA.

«Nightfall» (2006) er hans største kommersielle suksess, med 25.000 solgte i Norge - særlig drevet fram av singelen «Take It Easy». I 2009 kom mer orkestrerte «Silent Hum».

Elektronika Med «The Gathering» går han lenger enn vanlig, blant annet gjennom å introdusere lett elektronika i lydbildet på flere av låtene. Eksperimentering er vel og bra, men dette gir også låtene et «kaldere» preg.

Her er både myke og mer «dramatiske» strykere, men basisen er nesten hele veien et mykt, melankolsk leie - slik vi er vant til å høre Hut.

«The Gathering»

William Hut

3 1 6
Plateselskap:

Universal Music / Universal

Se alle anmeldelser

Produksjonen står han for sjøl - sammen med sin gamle bandkollega Bjarte Ludvigsen fra gruppa Poor Rich Ones.

Elektronika «I'm Going Down» er en lett og lettlikt poplåt som også er et av albumets beste spor og «Holding On» er en pianodrevet ballade, mens  uptempo-låtene «There's No Ghost» og «The Perfect Storm» viser en tøffere side av William Hut - som vi gjerne hadde hørt mer av.

For - låtene på «The Gathering» holder ikke samme gode standard som på hans beste album.

Han har nærmest skapt seg et eget lydbilde, og kanskje nettopp derfor hadde det vært forløsende om han kunne våget mer og overrasket enda mer. Det blir av og til i tammeste laget.

Trygt Det er storslått pop, dette, men det er også litt for trygt. Som på «Silent Hum», og tidligere også for den saks skyld, gjentar han seg sjøl i for stor grad. Det er pent, men han «tar ikke tak i meg», slik jeg hadde ønsket at han ville gjøre - og slik han ofte har gjort før.

William Hut spiller i platebutikken Big Dipper i Oslo lørdag 21. januar kl 14.00 og platebutikken Apollon i Bergen mandag 23. januar kl 16.00.

Når skal William Hut gjøre litt opprør?