Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når skoleelever dreper

For vel en uke siden var vi vitne til en tidsriktig interaktiv massakre. Den var varslet på Internett og utspilte seg direkte på TV. Midt i et blodig kaos og utstyrt med sine uunnværlige mobiltelefoner ringte forskremte elever til lokale TV-stasjoner i stedet for politiets nødnummer. Fire dager senere blir ungdom utvist fra en annen skole for å ha på seg svarte Metallica T-skjorter. Også lange frakker er utvisningsgrunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle kommentatorer er enige om at det vil skje igjen. Skyldfordelingen er i full gang, og den følger allerede godt opptråkkede stier: TV, film, musikk og Internett. Hovedantagonistene blir «Shock» og «Gothrock», «Doom» og andre råe voldsspill, supplert med filmer som «The Basketball Diaries» og «Natural Born Killers» - alle uttrykk for en ungdomskultur et konservativt USA har store vanskeligheter med å akseptere. Symptomene er provoserende klesstil, ukonvensjonell væremåte og opposisjon mot det dominerende. Tenåringer som nærmest i blinde snubler over skillet mellom fantasi og virkelighet. En utrolig fascinasjon for våpen og flørting med ekstremistisk ideologi.

På kort sikt blir løsningen væpnet politi og sikkerhetsvakter i skolebygningene, metalldetektorer i dørene og hotlines hvor elevene, gjerne med utsikter til belønning, kan ringe inn hvis de observerer noe unormalt. Redningsplanken blir dermed mer kontroll og overvåkning, hvor det konforme kollektive selvforsvaret krever at foreldrene i langt større grad må passe på tenåringene sine, hva de gjør og hvem de er sammen med.

Hva så med det mer langsiktige? De første dagene etter skytedramaet har amerikanske medier og deres rikholdige utvalg av velmenende eksperter fokusert på mer disiplin, verdier og religion. Mange mener at skoleuniformer er veien å gå for en tryggere tilværelse, for andre er hjemmeskole løsningen.

Det er en nærmest allmenn oppfatning at samfunnet er i forfall - senest bevist under riksrettssaken mot president Clinton - og at voksenverdenen må ta et større ansvar for formingen av barnas tilværelse og deres verdier. Mange har lenge ment at man må søke seg tilbake til 1950-årenes sentimentale idyll, da et gryende ungdomsopprør ennå ikke truet familieidealene i USAs raskt voksende hvite forsteder.

I et land hvor bortimot halve befolkningen går til gudstjeneste minst en gang i uka, blir verdier og moral ofte framstilt som meningsløst utenfor et religiøst rammeverk. En åpenbar løsning blir dermed å gi religionsundervisningen en mer sentral plass i skolen.

De siste ti årene har voldsepisodene i skolene blitt flere, og et stadig større antall elever føler seg utrygge. Ser vi på drapsstatistikken og sammenlikner skoleårene fra 1992 til 1995 med perioden 1995 til 1998, endrer imidlertid bildet seg. Amerikanske myndigheters senter for sykdoms- og kriminalitetsforebyggende arbeid (CDC), har vist at mens antallet drap går ned og færre går med våpen på skolen nå enn før, har massedrapene i samme periode økt betydelig, fra gjennomsnittlig ett til tre i året.

Mens over dobbelt så mange skoledrap skjer i urbane miljøer i forhold til Småby- og Forstads-Amerika, har samtlige av massedrapene de siste tre årene skjedd på steder med mellom 20000 og 60000 innbyggere. Dette er nytt, dette er skremmende, og det rokker ved den altfor utbredte forestillingen om at alt det skumle, umoralske og farlige kun finnes i storbyene.

Faktum er at skolen fortsatt er det absolutt tryggeste stedet barn og unge kan oppholde seg. Hele 7294 unge mellom 5 og 20 år ble drept i USA i årene 1992 og 1993. Bare 63 av drapene, dvs. under én prosent, skjedde på eller i tilknytning til skolen.

Etter alle skytedramaer med høy profil i mediene kommer kravet om strengere våpenlovgivning. Det åpenbare resonnementet er at strengere lover betyr færre våpen i omløp, mindre dødelige arsenaler blant kriminelle og lavere kriminalitet.

Motstanderne viser til at det allerede finnes rundt 20000 føderale, delstatlige og lokale lover og forordninger i USA som regulerer ulike aspekter omkring våpen. Ken Hamblin, en av Denvers populære radiopratere, er ikke alene med sine betraktninger: Hva om lærerne på Columbine videregående skole hadde vært bevæpnet? Eller enda bedre, hva om alle lovlydige, voksne borgere hadde hatt en Smith & Wesson på innerlomma? Hva da med kriminaliteten?

Organisasjoner som National Rifle Association (NRA) arbeider hardt for å myke opp lovene for å bære skjult våpen. I et år arbeidet NRA for å få delstatsforsamlingen i Denver til å støtte et lovforslag som automatisk ville gitt enhver ustraffet borger i Colorado tillatelse til å bære skjult våpen. Bare to uker før skytedramaet marsjerte demonstranter i Denver med slagordet «Drep lovforslaget deres, ikke barna våre». Umiddelbart etter tragedien ved Columbine trakk lovmakerne forslaget, men det er liten grunn til å tro at det ikke blir gjenintrodusert senere. I «sympati og respekt for familiene og lokalsamfunnet» har dessuten NRA redusert formatet på sin årlige kongress som avholdes denne helga i Denver.

Heldigvis skjer slike tragiske massedrap så sjelden at det blir bortimot håpløst å trekke noen statistisk konklusjon, men det er likevel interessant å merke seg at de har mer enn demografiske likhetstrekk. Med utgangspunkt i eksisterende delstatlig våpenlovgivning finner vi også at alle statene som siden 1996 har opplevd massedrap på skolen, faller i gruppen med de minst strikte våpenlovene.

Hva er så gjort for å motvirke kriminalitet og vold i skolen? Ifølge USAs nasjonale senter for utdanningsstatistikk hadde over tre fjerdedeler av alle amerikanske skoler i 1996- 97 etablert strenge og forhåndsdefinerte straffereaksjoner mot bl.a. vold, narkotika og våpen, mens forholdsvis få skoler hadde innført tilsvarende strenge sikkerhetstiltak.

Tendensen i dag er at stadig flere skoler møter den økende frykten med å bygge stadig høyere forsvarsmurer, der skolen blir en pedagogisk festning som bare forsterker redselen for det ukjente utenfor. Over alt i Forstads-Amerika finner man væpnede vakter, metalldetektorer og borgervern. Av frykt for at slemme menn skal ta barna, er foreldrene alltid med på lekeplassen. Byene er nærmest kjemisk renset for barn. Av frykt for innbruddstyver ligger pistolen løst under puta. Denne frykten har over tid blitt systemisk, og den har allerede påvirket en generasjon som i kollektiv isolasjon søker å flykte unna det truende. Denne kraften i moderne amerikansk virkelighet bør ikke undervurderes.

Ingen, verken i USA eller i Norge, har svaret på hvordan vi skal få bukt med de mest brutale utslagene av skolevold. De fleste synes likevel å enes om at en løsning vil måtte ta utgangspunkt i langsiktige virkemidler som inkluderer en åpnere kommunikasjon mellom elever, lærere, skoleadministratorer og foreldre. I USA synes man også å være enige om at de unge ved forbildets makt må gis bedre idealer og verdier i et håp om at dette skal kunne forhindre ekstreme utslag av vold forårsaket av manglende tilhørighet, ideologisk villfarelse og hat.

Et betydelig paradoks blir derfor spørsmålet om barn og unges borgerrettigheter. I et land der individets rettigheter løftes opp som nasjonal religion og liturgien uttrykkes i sivile søksmål, blir paradokset enda sterkere: Hvor går grensene for hva foreldre eller andre autoriteter kan tillate seg overfor barns privatliv? På den ene siden må barn vernes mot farer, men samtidig er de helt avhengige av frihet. En ting er å holde våpen borte fra barna og gjøre foreldre og andre voksne ansvarlige når de likevel får tak i dem, men hva gjør voksenverdenen med barnas framtid når de i frykt pakkes inn i metalldetektorer, søkes formet i en friksjonsfri tilværelse og passes på mot grensen til overvåking? Kan en slik omtanke for barnas velferd - en omtanke som forståelig nok gir seg ekstreme utslag etter tragedier som vi nå har opplevd - i seg selv bli destruktiv for barnas framtid?