Når skuddet kommer innenfra

Sosialdemokratiet og kapitalismen har felles tradisjon for å gjøre materiell velstand til høyeste mål for enkeltmenneskets liv så vel som for samfunnets politiske styring.

Kan samfunn være friske eller syke? Historien svarer ja. Bresjnevs Sovjetunion var et sykt samfunn. Her rådet et politisk system som påførte millioner av mennesker sykdom, uførhet og tidlig død, det være seg i Arkipelag Gulag eller via miljømedisinske katastrofer. Hitlers Tyskland var et sykt samfunn som ut fra vrangforestillingen om den rene ariske folkekroppen fjernet flekkene, det vil si gjorde syke, sultet i hjel, gasset i hjel millioner jøder, sigøynere, homoseksuelle, psykisk utviklingshemmede. Apartheidregimet i Sør-Afrika var et sosialmedisinsk sykt samfunn ved å la antall melanocytter pr. mm{+2} hud fordele mennesker til fattigdom eller rikdom, tvang eller frihet, sykdom eller helse.

Som samfunn kan skape sykdom, kan de også skape helse. Den norske velferdsstaten er i hovedsak et helsebringende samfunn. Politiske kvaliteter som antagelig har styrket den norske folkehelsen i nyere tid er:

  • Økonomisk framgang og en fordelingspolitikk som har gitt folk flest sikker jobb og god inntekt.
  • Tillit og trygghet i forhold til andre mennesker, samfunnsinstitusjonene og framtiden.

    • Et «flerbruksliv» hvor mennesket får brukt og anerkjent ulike anlegg, deriblant anlegget for fred og ro.

    Jeg tror Jagland har rett i at skuddene som nå truer enkeltmenneskets og Velferdsstatens helse, kommer innenfra, i to betydninger. Vi har ikke sett klart nok at fiende nr. 1 er JEG og fiende nr. 2 er vår sosialdemokratiske folkesjel. Vi har blinde flekker der vi selv er i årsaksbildet. Vi legger skylden på «de andre». Vi fortrenger og glemmer «the enemy within». I stedet for å anklage meg selv, refser vi de grådige lederne. I stedet for å granske sosialdemokratiet angriper vi kapitalismen og globaliseringen. Dette er et behagelig valg av fiender, på to måter. Det frikjenner oss selv. Det gir oss fiender som vi vanskelig kan gjøre noe med, hvilket betyr at utviklingen går sin skjeve gang til vår, den tilfredse majoritets, fordel.

    Hvis vi virkelig vil forandring, må vi begynne med oss selv. Alle vil forandre menneskeheten, ingen vil forandre seg selv, sier Tolstoj. Skjelvet i det norske verdilandskapet oppstår ved at flertallet av de 4,4 millionene enkeltsjelene her i landet nå dyrker styrke og forakter svakhet, setter egen grådighet foran samfunnets rettferdighet, ordner menneskene i stige med seg selv høyt oppe i stedet for å ville likeverd. Vi må erkjenne at det er våre egne valg, summen av egoenes valg, som nå driver norsk mentalitet og politikk bort fra rettferdighet. Vi må gå i oss selv og oppdage at vi hører til den gruppe John Kenneth Galbraith kaller Den tilfredse majoritet, som blir mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg og sine - om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn. Vi bør holde opp å klage hult over framveksten av et Forskjells-Norge som vi jo i valg etter valg stemmer ja til. Tegnene og alternativene har vært tydelige i 20 år. Like lenge har vi gitt flertall til de partiene som i praktisk politikk lar Velferdsstatens verdier forvitre. Det er på tide å avsløre retorikk og selvbedrag. Når flertallet gang på gang gir sin stemme til partier hvis politikk har egodyrking, sosial brutalisering og dans rundt gullkalven til konsekvens, ja da må man mistenke at folk i lengden vet hva de gjør, og at forkastingen av rettferdighet, likeverd og samhold reflekterer deres personlige verdivalg.

    Noe av selvbedraget kan forklares ved at verdiflukten har skjedd under sosialdemokratisk kamuflasje. Vi er alle sosialdemokrater. Vi er forført inn i en forestilling om at sosialdemokratiet til evig tid forvalter verdier som solidaritet, rettferdighet, likeverd. Her er vi fremme ved den andre skjulte fienden, det moderniserte sosialdemokratiet, glemt og fortrengt i skyggen av den store skurken: kapitalismen. Vi har ikke hørt klart nok at når nykapitalismen treffer strenger i den sosialdemokratiske folkesjelen, da oppstår interferens, da blir det plutselig et farlig kor som synger: Seieren følger våre faner. Den internasjonale konkurranseøkonomien og sosialdemokratiet deler til en viss grad menneskesyn og verdigrunnlag:

    • Begge dyrker prestasjon, effektivitet, produktivitet, mest avslørende formulert av Gro da hun lanserte det nasjonale slagordet: Det er typisk norsk å være god! Med god mente hun ikke romslig og rettferdig, hun mente det skal være typisk norsk å være nummer en, å vinne gull i olympiaden og i den internasjonale konkurranseøkonomien.

    • Begge er glade i penger og ting. «Jeg kjøper - derfor er jeg,» sto det på en bærepose fra et stormagasin forleden. Sosialdemokratiet og kapitalismen har felles tradisjon for å gjøre materiell velstand til det høyeste mål for enkeltmenneskets liv så vel som for samfunnets politiske styring.

    • Begge har en betydelig sans for standardisering av det menneskelige prosjekt. Den designede konsument, den formaterte borger er drømmen. Avvik og protest er forurensninger.

    • Begge lider av overtro på forstanden. De er stengt inne i det Weber kaller Rasjonalitetens jernbur. Gudene, mennesket som åndsvesen, gåtene bor trangt både i kapitalismen og i sosialdemokratiet.

    • Begge streber etter hegemonisk styring, det være seg over markedet eller over samfunnet. Kontroll og sentralstyring er like ettertraktede mål i styrerommene i City som på Youngstorget.

    • Begge har hatt en felles interesse av å markedsføre frihet og fellesskap som ild og vann. Kapitalismen har vært allergisk mot fellesskapet for å beskytte frihet i betydningen Den sterkestes rett. Sosialdemokratiet har betraktet individuell frihet som en trussel mot kollektive verdier.

    Altså: Hvis vi virkelig vil ha et Framtids-Norge preget av rettferdighet og likeverd, må vi i stedet for å la våre sinn flyve vide omkring, begynne med de nære ting: Jeg og vår sosialdemokratiske folkesjel. For å parafrasere over Jagland: Vi må forstå at skuddet kommer innenfra. Vi må lytte til Gandhi: Den forandring du vil se i verden, må du være selv.

  • Velferdsordningene som gir trygghet ved sykdom og uførhet.
  • Likestillingen mellom kvinner og menn som har gitt halvparten av befolkningen nyvunnet frihet, verdighet og selvstendighet.
  • Utdanningseksplosjonen som har brakt store deler av befolkningen fram til kunnskap, selvtrygghet, evne og vilje til å ta makt over egen tilværelse.
  • Større valgfrihet og mer mangfold med økt mulighet til å dyrke sin individualitet.

Velferdsstaten gir gode rammebetingelser for helse og livskvalitet. «Men hva hjelper det med skuddsikker vest, hvis skuddet kommer innenfra?» spurte Thorbjørn Jagland i en selvransakende tale på Arbeiderpartiets landsstyremøte i april 2001. Velferdsstaten vaksinerer oss mot mange slags helsefarer. Men Staten kan ikke smile. Fylkeskommunen kan ikke dele en sorg. Kommunen får ikke hjertebank. Kulturetaten kan ikke bringe hjem til deg meningen med livet. Rikstrygdeverket kan gi deg lykkepiller, men ikke sjelefred. De grunnleggende helsebetingelser - mening, tilhørighet, opplevelse av sammenheng i tilværelsen - kan ikke foreskrives på politisk resept, verken rød eller blå - de må skapes inne i det enkelte mennesket og i et valgt, menneskelig fellesskap. Velferdsstaten har gitt oss skuddsikre vester, men den kan ikke beskytte oss mot «the enemy within».

Tvert om er her tegn på at Velferdsstaten i allianse med den nye, råe markedsøkonomien kan komme til å true essensielle, eksistensielle helsebetingelser:

  • Mulighet for trygg identitetsskaping bygget på egne valg, ikke på krav og forventninger fra omgivelsene.
  • Opplevelse av å bli godtatt, føle verdighet på tross av svakheter og feil.