SYK ELLER TRIST: Vi måler alt, og alt vi måles har en optimal standard. – Nå også sorg. Seks måneder er tida man kan sørge uten å være syk, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock /NTB Scanpix
SYK ELLER TRIST: Vi måler alt, og alt vi måles har en optimal standard. – Nå også sorg. Seks måneder er tida man kan sørge uten å være syk, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock /NTB ScanpixVis mer

Debatt: Helse

Når sorg blir sykdom

Det kan virke som vi utvikler et samfunn og en kultur som virker stadig mindre villig til å akseptere angst, tomhet og undring som en del av vilkårene for tilværelsen.

Meninger

Hva gjør det med oss mennesker når reaksjoner på livets urettferdige premisser skal måles, kvantifiseres og patologiseres? I revidert diagnosemanual ICD 11, fra juni i år, blir sorg for første gang tatt med i det diagnostiske system.

Søren Kierkegaard sa allerede i 1844 at angst er et livsvilkår. Hans poeng var at med individets frihet kommer muligheten til å velge feil, og at det i dette vil oppstå en eksistensiell uro for de konsekvensene et feilvalg gir.

Tine Nesbø Tørseth.
Tine Nesbø Tørseth. Vis mer

Han pekte på noen forutsetninger vi ikke har råderett over, men som vi må navigere gjennom på best mulig måte. I dag ser vi ikke lenger på angst som en del av livets væren, men som noe som skal elimineres, medisineres, som vi må se inn i oss selv for å helbrede. Der man før forsto livets angst og streben som fenomener som framkom av ytre faktorer, ser man nå innover for å finne både problem og løsning.

Hvordan skjedde dette og hvordan påvirker det oss?

Sosiologen Nikolas Rose beskriver i sitt verk «Governing the soul» hvordan psykologien som diskurs infiltrerer den vestlige verdens meningsethos og forståelsesramme. Der man tidligere rettet sin bekymring og utrygghet mot religiøse doktriner for å søke avklaring og ro for sin eksistensielle undring, har man i dag sin kropp og sjel under den psykologiske glorie.

Det er her vi skal finne svaret på våre eksistensielle spørsmål, og det er også her den diagnostiske forståelsen kommer inn. Her skiller man normalt fra sykelig, og spørsmål som «Hva er meningen med livet?», byttes ut med «Hvorfor undrer du deg over meningen med livet, og hvor meningsløst føles det?». Egne opplevelser, følelser og tanker kvantifiseres, måles og diagnostiseres.

De diagnostiske verktøyene for psykisk helse er komorbide, umulige å etterprøve gjennom objektive tester og ofte biaspreget av den som utfører dem. Blant annet viste en gjennomgående rapport fra psykiatrien i Danmark i 2009 at det i Region Midt var 30 prosent flere pasienter med affektive diagnoser enn ellers i landet, og tilfeldigvis der det var etablert et sterkt fagmiljø for nettopp affektive lidelser.

Til tross for det vaklende grunnlaget diagnostiske verktøy hviler på, er hensikten god. Man vil hjelpe mennesker som lider, og med en stadig større andel unge mennesker som opplever livet som tungt og tomt er det ikke tvil om at noe må gjøres.

Men finnes løsningen i en økt sykeliggjøring av livets opp og nedturer? Hvorfor er det så viktig for oss å utvikle standarder for enhver menneskelig emosjon og egenskap?

Det kan virke som vi utvikler et samfunn og en kultur som virker stadig mindre villig til å akseptere angst, tomhet og undring som en del av vilkårene for tilværelsen. Vi måler alt, og alt måles med en optimal standard. Nå også sorg. Seks måneder er tida man kan sørge uten å være syk.

Sorgen er premisset for kjærligheten og vice versa, og vår evne til å føle de to er grunnsteinen i enhver relasjon. Sorgen avslører hvor fundamentalt knyttet vi er til andre mennesker, og hvor sårbart livet er, og som sådan viser sorgen oss meningen med tilværelsen.

Sorgen viser oss at meningen ikke alltid finnes ved å rette blikket innover, men at meningsskaping er en utadrettet bevegelse. Det blir dermed et paradoks at sorgen skal bli gjenstand for en sykeliggjøring.

I stedet for å rette det diagnostiske blikket mot den sørgende som igjen skal rette det inn mot seg selv er det kanskje på tide å rette det mot standardene og toleransen for det som gjør vondt i dagens samfunn.

Kolbein Falkeid sier det så fint:

Men hvem sa at dagene våre

skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt

på lykkehjulet i hjertet vårt

og hver kveld

stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt

skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger

som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,

vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene

støtt var kjørbare? At fjellovergangene

aldri snødde til? Og at nettopp vi

skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Diktet er hentet fra Diktsamlingen: Robinson: 1981.