Når speilet tar utsikten

Enkelte journalister er forbausende naive i synet på eget fag.

«DET FINNES IKKE

masseødeleggelsesvåpen blant norske journalister», kan Lars Kristiansen og Ole Hedemann, henholdsvis faktasjef og prosjektsjef i NRK, meddele «norske medierådgivere» i Dagbladet 5. mai. Vi takker for opplysningen. Men hvis denne innsikten hindrer to sentralt plasserte personer i norsk medieverden i å fatte at norske journalister disponerer «våpen» med lang rekkevidde og stor sprengkraft, som ved feil bruk faktisk kan ødelegge en hel masse, er det ikke morsomt lenger. Da er det tvert imot ganske alvorlig.

Et eksempel fra «Forbrukerinspektørene» 10. mars i år:

Plutselig blir en gigantisk bløtkake båret inn i rommet. Ikke plutselig for oss, seerne, vi har lenge kunnet følge med i forberedelsene til stuntet. Heller ikke plutselig for reporteren, som har sittet med et medbrakt gjeldsoffer og latet som om han har intervjuet sjefen for et inkassoselskap, mens han har ventet på at det vidunderlige skal skje. Men intervjuobjektet vet ingenting. Og det som skjer er åpenbart temmelig forvirrende for ham. «Gratulerer med 21 100 nye inkassokunder» står det på bløtkaken. Hva gjør han nå? Hva bør han gjøre? Vi ser at han forsøker å gjøre gode miner til slett spill der han blir tatt på sengen for åpent kamera. Mange er involvert: Reporteren, gjeldsofferet, to kakebærere, kamerateam og noen hundre tusen tv-seere. Vi var alle forberedt. Én eneste var totalt uforberedt; intervjuobjektet.

«I VÅR VERDEN

er journalistene faktasøkende, ikke på jakt etter en eller annen mystisk psykisk tilstand av overtak», skriver Kristiansen og Hedemann. Nei vel, sier vi. At de to NRK-sjefene ikke ser at denne type reportasjer nærmest fungerer som en annonse for medierådgivning, tar vi ikke så tungt.

Verre er det at de overhodet ikke har en tanke om hva selve de dramaturgiske grep som kreves i programmer av type Brennpunkt, FBI osv. kan åpne for av feilkilder og overdrivelser, i ekstreme tilfeller av rene overgrep.

Det er i det hele tatt

forbausende å registrere hvor naive enkelte journalister ønsker å fremstå i sitt syn på eget, og andres, fag. Her er det de gode mot de onde. Her er idealistiske, uselviske journalister i en evig og oppofrende kamp mot en pengesterk overmakt. I kampen må de nedkjempe en hær av onde leiesoldater, medierådgiverne, før de når frem til målet: Sannheten. Intet mer og intet mindre. Det er ikke sikkert alle som har vært i kontakt med journalister har opplevd det på samme måte, for å si det meget forsiktig.

SOM TIDLIGERE

journalister både i NRK og i den skrivende presse er vi hundre prosent enig i at å drive maktkritisk journalistikk er det viktigste samfunnsoppdraget for en fri presse. Men når Kristiansen og Hedemann gir seg til å beskrive denne journalistikken, er det vanskelig å ta dem på alvor: «I vår verden er det intervjuobjektene og kildene som vet, og journalistene som ber om informasjon», skriver de. Vi er ikke et øyeblikk i tvil om at både kilder og intervjuobjekter ville satt umåtelig pris på å få leve i deres verden. Dessverre er det slik at de aller fleste av dem befinner seg i virkelighetens verden, og her er det annerledes.

I «Makten og demokratiet», sluttboken fra Makt- og demokratiutredningen fra i fjor høst, åpner kapittelet om mediene slik: «Massemediene er blitt den sentrale arena for kampen om politisk makt, og spiller en vesentlig rolle i kamp om økonomisk makt.» Og videre: «Den som vil ha innflytelse, må tilpasse seg massemedienes form». Slik, ikke mer mystisk enn dette, er det i virkelighetens verden.

«Budbringerens overtak» heter en bok om medieutviklingen av Trond Berg Eriksen. Dette overtaket blir stadig større, fordi det redaksjonelle filteret mellom intervjuobjektenes input og det som kommer ut til seerne er blitt mer effektivt. Medierådgivning handler blant annet om å redusere dette overtaket, ikke om «å stille seg i veien for allmennhetens tilgang til informasjon» mot fantasipriser. Og du skal være en temmelig inkompetent som medierådgiver hvis du driller dine kunder i å «unngå eller omgå sannheten i møte med journalister», som Kristiansen og Hedemann skriver.

DEN SVENSKE JOURNALISTEN

Göran Rosenberg skriver om forholdet mellom intervjuer og «intervjuoffer» (hans betegnelse) i boken «Tanker om journalistikk». Det er synd, men ikke overraskende, at maktmennesker i medie-Norge har så få «tanker om journalistikk» innimellom sine mange ukvalifiserte tanker om medierådgivning.