Når spillet er over

Eksistensielt bevegende om teaterliv og egen død.

BOK: Morten Claussen er en verdifull mann for det litterære Norge. Han har stått bak forlaget Bokvennen, som utgir noe av det bedre som finnes av oversatt litteratur. Claussen er gjendikter, og han har skrevet kritikerhyllede litterære essays og romaner.

«Mariam» er hans sjette roman. Det er en frittstående fortsettelse av de tidligere bøkene «Laura», og «Johannes – lidenskaps historie».

Klassiske roller

Boka har undertittelen «en sykdoms komedie». Hovedpersonen er en aldrende skuespiller. Han har spilt de store klassiske rollene, og nå spiller han sitt livs rolle som døende pasient på et sykehjem i Hardanger. Vi følger hans lange assosiative tankereiser gjennom tidligere roller, parallelt med sykehjemsvirkeligheten. Det er også et drama, der blant annet en utro prest opptrer. Tankevandringene er drevet fram av den gamles dødsangst og tvilen på sitt eget liv og valg. Liksom i de to foregående bøkene i trilogien står den ideelle kjærligheten, eller kjærlighetssviket, sentralt.

Tidkrevende

Claussen er en utpreget litterær forfatter. Han forholder seg til en litterær tradisjon for å formidle virkeligheten. «Mariam» er stilistisk krevende, med lange assosiative setninger, sparsommelig tegnsetting, gjentakelser og tankesprang.

Nå ville tilfellet at boka jeg leste før denne, var Knut Hamsuns «Paa gjengrodde stier». Så forskjellige som bøkene er, handler de begge om en gammel manns tanker fra et sykehjem. Hamsun selv er gamling, Claussen har laget en. Men om en nokså urettferdig sammenlikner de to, så er det vanskelig å bli helt overbevist om Claussens fiktive gamling.

Mannen bak

Det tar lang tid å komme inn i stil og rytme på boka. I begynnelsen virker de mange gjentakelsene, faktene, de store ordene og de mange litterære referansene bare irriterende og oppstyltet. På den annen side er det muligens bevisst. Det er jo nettopp en slik person Claussen vil framstille. En som har levd livet på scenen, dødd andres død, og framsagt store ord som ikke er hans egne.

Utover i boka nærmer vi oss mannen bak faktene. Dess nærmere den gamle kommer døden, dess mer gripende blir det. Teksten blir mer og mer autentisk og eksistensielt bevegende. Likevel er nok ikke dette den beste boka Claussen har skrevet. Jeg er heller ikke helt overbevist om hvorvidt bildene han bruker er veldig gode eller bare litt skakke og rare, for eksempel i formuleringer som denne: «Over, ja, og ut under stålhimmelen mens sjelen henges til tørk som en syltynn ulltråd oppe på snorloftet…»