I november 1992 brøt det ut brann i et hus i byen Mölln i Nord-Tyskland. Det var en mordbrann, rettet mot tyrkiske innvandrere, og tre mennesker brant inne, deriblant en liten jente. Noen måneder seinere brant det igjen, nå i Solingen. Igjen hadde nynazister kastet brannbomber inn i et hus hvor flere familier bodde. Mordbrannene var del av en større hetsbølge mot innvandrere som red Nord-Tyskland i første halvdel av 1990-årene, og som også preget datidas politiske klima i Sverige: I juni 1992 ble John Ausonius, kjent som «Lasermannen», tatt av politiet for ni drapsforsøk og ett drap.

Da de to som sto bak brannen i Mölln ble avhørt, sa de noe jeg ofte har tenkt på siden. De skjønte ikke alt oppstyret - de hadde bare gjort det «alle» ville, det «alle» snakket åpenlyst om at burde gjøres. De hadde handlet på vegne av kollektivet.

For noen år siden satte jeg meg inn i svensk politisk debatt fra denne tida. Jeg satt på universitetsbiblioteket i Uppsala, sveivet meg gjennom mengder av avisutklipp på mikrofilm. Og grøsset. Vi vet jo hva som foregikk i Europa da. Jugoslavia brøt sammen, i den verste terrorkrigen på kontinentet siden slutten av andre verdenskrig. Og i Sverige handlet debatten om at flyktninger stjal sykler. Selv husker jeg hvordan jeg på 1990-tallet nølte med å se visse politiske utspill som uttrykk for rasisme - selv etter at jeg var på et torgmøte der høyrepopulistene i Ny demokrati angrep «muslimene» som ikke ville la svenske barn spise kjøttboller. Men i de årene ble det politiske debattklimaet preget av en stadig mer rasistisk logikk, der problemet hele tiden var «dem»: flyktningene. Så også på debatt- og lederplass i de store avisene, mens moskeen i Trollhättan ble brent til grunnen og John Ausonius skjøt mot mørkhudede.