SPRÅKETS BETYDNING: I årevis før massakren i Srebrenica hadde muslimer systematisk blitt demonisert i serbisk presse. Bildet er fra en massebegravelsesseremoni for Srebrenica-ofre i juli i år. Foto: Dado Ruvic/REUTERS/SCANPIX
SPRÅKETS BETYDNING: I årevis før massakren i Srebrenica hadde muslimer systematisk blitt demonisert i serbisk presse. Bildet er fra en massebegravelsesseremoni for Srebrenica-ofre i juli i år. Foto: Dado Ruvic/REUTERS/SCANPIXVis mer

Når språk baner vei for massemord

Spørsmålet er hvordan selve klimaet oppstår, hvordan språket i offentligheten får skli ut.

I november 1992 brøt det ut brann i et hus i byen Mölln i Nord-Tyskland. Det var en mordbrann, rettet mot tyrkiske innvandrere, og tre mennesker brant inne, deriblant en liten jente. Noen måneder seinere brant det igjen, nå i Solingen. Igjen hadde nynazister kastet brannbomber inn i et hus hvor flere familier bodde. Mordbrannene var del av en større hetsbølge mot innvandrere som red Nord-Tyskland i første halvdel av 1990-årene, og som også preget datidas politiske klima i Sverige: I juni 1992 ble John Ausonius, kjent som «Lasermannen», tatt av politiet for ni drapsforsøk og ett drap.

Da de to som sto bak brannen i Mölln ble avhørt, sa de noe jeg ofte har tenkt på siden. De skjønte ikke alt oppstyret - de hadde bare gjort det «alle» ville, det «alle» snakket åpenlyst om at burde gjøres. De hadde handlet på vegne av kollektivet.

For noen år siden satte jeg meg inn i svensk politisk debatt fra denne tida. Jeg satt på universitetsbiblioteket i Uppsala, sveivet meg gjennom mengder av avisutklipp på mikrofilm. Og grøsset. Vi vet jo hva som foregikk i Europa da. Jugoslavia brøt sammen, i den verste terrorkrigen på kontinentet siden slutten av andre verdenskrig. Og i Sverige handlet debatten om at flyktninger stjal sykler. Selv husker jeg hvordan jeg på 1990-tallet nølte med å se visse politiske utspill som uttrykk for rasisme - selv etter at jeg var på et torgmøte der høyrepopulistene i Ny demokrati angrep «muslimene» som ikke ville la svenske barn spise kjøttboller. Men i de årene ble det politiske debattklimaet preget av en stadig mer rasistisk logikk, der problemet hele tiden var «dem»: flyktningene. Så også på debatt- og lederplass i de store avisene, mens moskeen i Trollhättan ble brent til grunnen og John Ausonius skjøt mot mørkhudede.

Sverige var sjukt i de årene. Den gang sto jeg midt oppi det, og så ikke helheten. Og i ettertid er det fåfengt å se etter syndebukker. Spørsmålet er hvordan selve klimaet oppsto, hvordan språket i offentligheten fikk skli ut - til selv måteholdne politikere snakket som om de utsatte var de skyldige. Hvordan kan sånne ting skje? Det er det vi må finne ut.

I sitt verk Filosofiske undersøkelser skriver Ludwig Wittgenstein om «språkspill», der visse begreper iblant kan tas i bruk på en bestemt måte, og der deltakerne bruker visse ord som byggeklosser - eller som en ball de kaster mellom seg - helt til spillet selv, lagfølelsen, er det som gir ordene mening. Det er dette som skjer når man på ytterste høyre fløy kaller innvandrere og flyktninger for «kulturberikere», og folkevalgte for «kulturmarxister». I slike spill får ordene en bestemt betydning, og den avgjøres av spillet selv. Til slutt blir det umulig å tenke utenfor rammen av spillets regler.

Det språkspillet som oftest - kanskje for ofte - trekkes fram som eksempel, er den tyske nazistatens offentlige språk. Men også i årene før Goebbels propagandaministerium pågikk en språkkamp på gatene og i mediene, der ordenes betydning ble forskjøvet. Dette er overbevisende skildret av lingvisten Victor Klemperer, som i Sprache des Dritten Reiches («Det tredje rikets språk») - skrevet i dagboksform under nazitiden, i all hemmelighet - beskriver hvordan man gravis kan la ord endre betydning: «Ord kan være som arsenikk i ørsmå doser: De svelges hele, og ser ikke ut til å ha noen virkning, men etter en stund virker giften likevel.»

En tekst som også prøver å sirkle inn kampen om ords betydning, og som viser hvordan språkspill baner vei for politisk vold, er Toni Morrisons Nobel-forelesning fra 1993. Her forteller hun om noen barn som plager en blind, gammel dame. En av dem sier til henne: Jeg holder en fugl i hånden, er den død eller levende? Kvinnen svarer: Det vet jeg ikke. Men jeg vet at den er i deres hender.

Fuglen i Morrisons fabel er vårt felles språk. Morrison skriver at kvinnen «er overbevist om at når språket dør, som følge av hensynsløshet, slurv, mangel på bruk eller på respekt, vil ikke bare hun, men alle språkbrukere, stå ansvarlig. / Systematisk ødeleggelse av et språk kan ses i tendensen til å se bort fra enhver nyanse, fra det sammensatte. / Undertrykkelsens språk gjør mer enn å representere vold - det er vold; det gjør mer enn å illustrere uvitenhet - det skaper uvitenhet / slik språkbruk, skapt for utstøting av minoriteter, skjuler sin rasistiske utbytting i poetiske vendinger, og må avvises, bearbeides og avsløres.»

Jeg leser Morrisons tale på nytt i disse dager der vi alle prøver å forstå hva som har skjedd i Norge, forstå hvordan rasistisk språk er blitt brukt til å rettferdiggjøre det verste massemordet i Nordens historie. Av en mann som synes å vite hva han gjør, og som argumenterer for det - i ord og vendinger han har lånt fra diverse rasistsider og prategrupper på nettet.

Nå virker det tross alt som om man har sluttet å snakke om ham som «en enslig galning». Jeg tror man har begynt å skjønne at slike «galninger» enten de nå heter John Ausonius, Lee Harvey Oswald eller Anders Behring Breivik, ikke kan ses isolert selv om de handler alene. De inngår i en sammenheng, i et nett av ord og betydninger. Egentlig er det nokså uinteressant å jakte på syndebukker, slik vi nå ser ulike grupper kaste skylda mellom seg som en varm potet på de høyreekstremes nettsider. De som nå må ta ansvar, er alle vi som lar dette språket vokse fram og, med Toni Morrisons ord, ikke «avviser, bearbeider og avslører» det.

Vi er mange som har sittet med Behring Breiviks håpløse klipp-og-lim-ordflom av et «manifest» og forsøkt å finne forklaringer eller årsaker. Det finner vi selvsagt ikke der. Det vi derimot kan finne, er en spesiell språkbruk. Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet nettopp fordi det tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet - som til slutt blir omtalt som «nødvendig».

Forfatteren Slavenka Drakulic har i en svært god og ubehagelig tekst, «Konsten att döda» (trykt i Dagens Nyheter i 2005) tatt for seg videoopptak fra massakren i Srebrenica og skildret hvordan serbiske soldater ved hjelp av ord hisset seg opp til å begå massemord:

«Det var ikke nok å drepe dem. Nettopp fordi de visste at de snart skulle ta liv, var soldatene nødt til å skrike ut sine ukvemsord - for å overbevise seg selv om at det var riktig å drepe. Å ta livet av et menneske er en vanskelig og traumatisk handling. De serbiske soldatene på videoen gjør det for sin egen skyld, sier til seg selv og hverandre at mennene foran dem er muslimer, de er ikke mennesker.»

Og det er selvsagt slik det fungerer, språket som baner vei for massemord. Det kan ikke forbys eller sensureres. Vi må rett og slett ta ansvar, dag for dag, for det vi sier og skriver. Helst skulle jeg sett at de som har vent seg til å snakke om «kulturberikere», «kulturmarxister» eller «Eurabia», så seg selv i speilet og sa: Hva er det jeg driver med? Det ville vært det beste. Men jeg tror ikke det vil skje. Derfor har vi andre et ansvar for, med Jens Stoltenbergs ord, å møte vold med «mer åpenhet, mer demokrati, mer humanitet». Det rasistiske språkspillet må ikke på nytt få lov til å forme den offentlige samtalen.

Teksten er opprinnelig trykket i svenske Dagens Nyheter. Oversatt av Cato Fossum