MÅNEDENS POET
MÅNEDENS POETVis mer

Når språket henger i flaggstengene

Ola (18) ble månedens poet igjen.

||| Ola Skar (18) er månedens poet igjen, med et tittelløst dikt som ifølge juryen er "skarp og annerledes poesi." Det skjedde i hard konkurranse med tre andre finalister:

- Det var moro. Det var mange sterke dikt denne gangen, synes jeg, så desto gøyere, skriver han.

Det er tredje gang på under ett år at han har blitt kåret til månedens poet i Skolekammeret, sist gang var i oktober da han hadde hele fire dikt (!) med i finalen.

- Hva har skjedd i livet ditt siden da, har du lest noe mer filosofi? Skrevet mer på manuset ditt? 
- Siden sist har det stort sett gått i oppgaveskriving. Litt artig var det jo at jeg da måtte lese noe av Heidegger i forbindelse med en norskoppgave. Og manuset ruller og går. Det kan være interessant å ha en tekst som dét, der du kan feste ned og leke med ting du plukker opp i hverdagen.
- Hvordan ble januardiktet til, hva satte det i gang? Og hvilken by er det du tegner for oss her? 
- Diktet skrev jeg mens jeg satt på biblioteket og egentlig skulle gjøre lekser. Det ligger ikke så langt fra en rundkjøring med en statue i midten, så det var vel det bildet som satte det i gang. Sånn sett kan du kanskje si at det er byen jeg befinner meg i - Sandefjord - jeg beskriver, men jeg tenkte at det skulle handle om en hvilken som helst by.
- Hvorfor henger språket i flaggstengene, mener du at det brukes mer som et symbol enn med et faktisk innhold? Og hendene langsetter veiene, er det tiggerhender, eller hender på naken leting? 
- At språket henger i flaggstengene kan bety at det bare er uttrykk for identiteten vår. Hvis du setter dette i sammenheng med hendene, som tilhører enkeltpersoner, blir det uttrykk for enkeltindividets identitet. Jeg tror hendene kan være både tiggerhender og hender på naken leting. De fleste, slik det virker på meg i alle fall, har jo et oppriktig behov for forståelse fra andre. Dermed blir hendene både bedende og oppriktige. Når vi bruker språket overfor hverandre i denne sammenhengen, får det kanskje mer symbolsk enn bokstavelig betydning. 
Les juryens begrunnelse:

Et dikt om tegnAndres blikk kan ofte føre til at man må revurdere sin egen mening om et estetisk uttrykk. Dette er spennende. Og nødvendig. Men når det gjelder månedens vinnerdikt, hadde vi nøyaktig samme assosiasjoner: Kabul. Bagdad. Port au Prince. Og konklusjon: Dette er skarp og annerledes poesi. Diktet har stor aktualitet, samtidig som det er tidløst. I skiftende scener skildrer det, nådeløst og usentimentalt, katastrofens følger: Det levende er borte. Språket er borte. Det som er igjen, er tingene. Påminnelsene: Lekene. De nakne hendene. Og apostrofene. Tegnene som viser at noe er borte. Det har skjedd noe: De som er igjen, er ikke lenger der de var, men "langsetter veiene/der ingen før har sett dem" (foto: UNICEF).

Månedens vinner har et stramt, men samtidig poetisk, insisterende og rytmisk språk. Allerede fra første linje er lyden av konsonanter og vokaler med på å gjøre det om fra journalistikk til kraftigere vare. Den språklige klangen kombinert med det nådeløse landskapet, gir diktet en underlig dynamikk. Og kraft:

I byen
der alle menneskene leter
etter
mat
ligger lekene
som statuer
i rundkjøringene (...)

Juryen takker for et annerledes vinnerdikt! Om å se tegn.

For juryen, som også teller Niels Schia (i midlertidig eksil) og Maria Børja,
Kristian Rishøi
Send inn egne dikt!