HYLLER MALIK MUMTAZ QADRI: Den liberale guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, ble drept av sin egen livvakt. Det mest bekymringsfulle er at Pakistans politiske system ikke evnet å beskytte en av sine egne, mener Christian Cheryl.Foto: AP/Scanpix
HYLLER MALIK MUMTAZ QADRI: Den liberale guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, ble drept av sin egen livvakt. Det mest bekymringsfulle er at Pakistans politiske system ikke evnet å beskytte en av sine egne, mener Christian Cheryl.Foto: AP/ScanpixVis mer

Når staten mister kontrollen

PAKISTAN: Guvernør Salman Taseers drapsmann hylles av tusener. Det er en katastrofe for landet.

I RYSZARD KAPUSCINSKIS store bok om revolusjonen i Iran, «Sjahen», beskriver han det mystiske vendepunktet: Når en demonstrant slutter å frykte sjahens sikkerhetsstyrker og nekter å lytte til det en gang så mektige politiet som gir ordre om at han skal trekke seg tilbake.

Plutselig innser alle de involverte at statens makt til å tvinge folket til lydighet er brutt.

JEG BLE MINNET om den episoden av det tragiske mordet på guvernøren i Punjab-provinsen i Pakistan, Salman Taseer, 4. januar. Det ble utført av en av hans egne sikkerhetsvakter, på offentlig sted noen få kilometer fra presidentpalasset i Islamabad.

Som med Kapuscinskis demonstrant, ser mordet ut til å markere et politisk epokeskifte. I det moderne Pakistan når nå fryktens tyranni inn til hjertet av det politiske systemet. Det er blitt ekstremt vanskelig å se hvordan noen kan dra landets politiske kultur tilbake fra det stupet det balanserer på kanten av.

DET ER IKKE fordi Taseer i mange tilfeller var en forsvarer av det sekulære, pluralistiske Pakistan mot intolerante krefter, eller ved flere anledninger ble fengslet, torturert og slått for offentlig å forsvare minoriteters rettigheter og ytringsfrihet. Det er ikke bare fordi han var lederen for Pakistans rikeste og mest folkerike provins. Og det er ikke bare fordi han var et eksempel på at noen fra små kår kunne løfte seg til den øverste maktposisjon som et resultat av eget, hardt arbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nei, det mest bekymringsfulle er at Pakistans politiske system ikke evnet å beskytte en av sine egne.

Når staten oppgir sitt voldsmonopol til de som står på utsiden, kan det ikke lenger beskrives som en funksjonell stat. Pakistans politiske institusjoner skal representere en rekke ulike partier og grupper, men statsmakten gir nå etter for kravene fra grupper som vil ekskludere andres rettigheter.

I UKENE OG MÅNEDENE før drapet, hadde Taseer modig kjempet for å endre antiblasfemiloven som ofte blir brukt for å fordømme minoritetstroende, noe han også ble møtt med trusler for. 

Likevel har ingen fra hans eget parti tatt ham i forsvar i noen som helst meningsfull forstand. Pakistan Peoples Party skal representere et forsvarsverk for systemet, og president Asif Ali Zardari er partimedlem. (Zardari kom ikke engang i Taseers begravelse.)

500 lærde fra Barelvi-bevegelsen har hyllet hans drapsmann offentlig. Denne sunnimuslimske bevegelsen støttes av mange pakistanere, og blir ofte hevdet å stå for en mer tolerant versjon av Islam. De har tidligere fordømt Taliban.

Tassers morder fra hans egen livvaktstyrke, Malik Mumtaz Qadri, bestemte seg åpenbart for at hans ed om å beskytte en statsansatt var mindre viktig enn en «høyere» ed som i stedet tvang ham til å drepe. At Qadri ble ansatt som livvakt for Tasser selv om han flere år tidligere ble sparket fra politiet på grunn av sine ekstreme holdninger, reiser enda flere spørsmål.

ALT DETTE gjør at jeg er enig med Huma Imtiaz som sier: «Dette er slutten. Det er ingen vei tilbake, det finnes ingen mirakelkur, det er ingen trylleformel som en dag vil gjøre alt bedre».

Jeg er ikke pakistaner. Men jeg opplever drapet på Salman Taseer som en katastrofe for alle som lever i landet — inkludert alle de som nå strør blomster ved føttene til den antatte gjerningsmannen. De som støtter takfiri-verdensbildet (takfiri innebærer å utstøte muslimer som anses som vantro, red. anm.) gir definisjonen av hva som er det «sanne islam» til de selverklærte forsvarerne av religion. Definisjonene skifter med politiske vinder, egoistiske agendaer og snevre interesser snarere enn de er den rene troens diktat. Og det innebærer at de som mener seg rettroende i dag, lett kan befinne seg foran munningen på en Kalasjnikov i morgen.

VESTEN, og særlig USA, bør merke seg dette. Det er på tide at beslutningstakerne i Washington forstår at Pakistan ikke bare er et lite sidespor fra krigen i Afghanistan. Pakistan, den folkerike, kaotiske atommakten, må tas alvorlig. Et Pakistan som imploderer innebærer store lidelser for befolkningen i landet, og for verden i sin helhet.

La oss håpe denne erkjennelsen ikke kommer for sent.

Teksten er oversatt av Dagbladet.
© 1963-2011 NYREV, Inc.