Når Staten tenker som drapsmannen

Mange amerikanere er i ferd med å endre sitt standpunkt til dødsstraff.

Med sitt hardnakkede forsvar for dødsstraff er USA på kollisjonskurs med utviklingen i resten av verden. Samtidig er det en voksende erkjennelse i det amerikanske folk av at dødsstraffen bærer i seg problemer det er vanskelig å forene med deres rettsoppfatning. Henrettelsen av Timothy McVeigh er ikke noe unntak fra dette. Dødsstraffen er og forblir en del av USAs voldsproblem, og ikke en løsning på det.

Dødsstraff

Ved å ta livet av Timothy McVeigh resonnerer president George W. Bush og de amerikanske føderale myndighetene på samme måte som den dødsdømte gjerningsmannen, skriver generalsekretær Petter Eide i Amnesty International Norge og informasjonsleder John Peder Egenæs.

I dag skal Timothy McVeigh etter planen henrettes i Terre Haute i Oklahoma. Han er dømt til døden for å ha drept 168 mennesker i et bombeattentat i Oklahoma City i 1995. Han har vedgått at han har begått ugjerningen, og han skal nå ha fraskrevet seg alle ankemuligheter. Ifølge McVeigh var motivet for bombeattentatet en reaksjon på de amerikanske føderale myndighetenes håndtering av den såkalte Waco-saken. I 1993 raidet FBI området til en religiøs sekt fordi de mente sekten hadde et stort våpenarsenal. Etter 51 dagers beleiring endte operasjonen med at til sammen 81 sektmedlemmer døde. McVeigh mente denne og andre voldshandlinger begått av den føderale staten krevde en kraftig motreaksjon. Bomben i Oklahoma var ifølge ham en krigshandling, de døde var krigsofre.

Det brutale sirkuset i Oklahoma kommer i en tid da mange amerikanere er i ferd med å endre sitt standpunkt til dødsstraff. I en meningsmåling gjennomført av fjernsynsselskapet ABC 24. april i år er hele 51 prosent av befolkningen for en midlertidig stopp i henrettelser (moratorium) mens man utreder om dødsstraffen håndheves rettferdig. 63 prosent av befolkningen er for dødsstraff i dag mens det for fem år siden var 77 prosent som var for. Dersom alternativet til dødsstraff var fengsel på reell livstid, velger bare 46 prosent av befolkningen dødsstraff. Disse tallene innebærer en oppsiktsvekkende utvikling som har skjedd på kort tid. Utviklingen i verden utenfor USA viser en klar tendens i retning av avskaffelse av dødsstraffen. Siden 1977 har 60 land avskaffet dødsstraff. Dermed har til sammen over ett hundre land i verden avskaffet dødsstraffen. I år 2000 ble mennesker henrettet i 28 land, deriblant USA.

Utviklingen i folkemeningen i USA har flere årsaker. Fokus på uskyldig dømte og andre slagsider ved håndhevingen av straffen er en av disse. Siden 1973 har 95 uskyldig dømte blitt løslatt fra dødscellene, 35 av disse de siste fem årene. Det er umulig å vite hvor mange uskyldige det er som aldri ble løslatt og som endte sitt liv i dødskammeret. Ifølge avisen Chicago Tribune, som gjennomgikk sakene til alle henrettede fram til desember 2000, hevdet 120 av de henrettede helt fram til sin død at de var uskyldige. I sak etter sak er det dokumentert at de tiltalte ikke har fått et tilstrekkelig forsvar. Av de 3700 dødsdømte er ca. halvparten afroamerikanere, mens denne gruppen utgjør ca. 12 prosent av befolkningen i USA.

Verken ung alder eller psykiske lidelser forhindrer at en person kan dømmes til døden. Det faktum at den personen som henrettes 10- 12 år etter forbrytelsen, i mange tilfeller er en helt annen enn den som ble dømt til døden, betyr ingenting. Dette fikk vi nylig belyst da Karla Faye Tucker og Sean Sellers ble henrettet. Tucker begikk sin forbrytelse som en nedkjørt narkoman, men ble henrettet som en fysisk og mentalt oppegående kvinne som arbeidet for andre innsatte. Sellers ble henrettet for en forbrytelse han begikk da han var 16 år gammel. Han drepte sin mor og stefar etter år av mishandling og mens han var psykotisk. Mannen som ble henrettet, hadde i stor grad fått sykdommen under kontroll. Han var en talentfull kunstner som både stilte ut sine malerier og fikk sine teaterstykker oppført. Han var også en stor støtte for andre innsatte på dødscellene i Oklahoma.

I dag foretar amerikanske myndigheter nok en omdreining på voldsspiralen i landet. Ved å ta livet av Timothy McVeigh resonnerer president George W. Bush og de amerikanske føderale myndighetene på samme måte som den dødsdømte gjerningsmannen. Når en ugjerning er alvorlig nok, må noen bøte med livet for å forsøke å gjenopprette en slags rettferdighet. Mange mener nok at det må være vanskelig å jobbe for å stoppe henrettelsen av McVeigh. Sjelden har man stått overfor en enkeltperson som gjør mer for å oppnå sin egen henrettelse. Han har i intervjuer etter dommen overhodet ikke vist noen form for anger. Heller ikke for de 19 barna som ble drept. Flertallet av ofrenes pårørende ønsker at McVeigh skal henrettes, og et stort antall av dem ønsker å være vitner til hans dødskamp.

For Amnesty International er arbeidet for å stoppe henrettelsen av McVeigh en kamp mot en uakseptabel straffemetode. Samtidig som man står overfor en tilsynelatende eksepsjonelt kaldblodig morder, står man overfor et uvanlig godt eksempel på hvor brutaliserende, inhuman og forfeilet dødsstraffen er. Ved å ta livet av McVeigh senker staten seg ned på drapsmannens nivå. Staten bryter de grunnleggende menneskeretter: retten til liv og retten til ikke å bli torturert eller mishandlet. Dette skjer i en situasjon der forbryteren er passivisert og kan straffes på annen måte enn med døden.

Dødsstraffen bygger på en premiss om at gjerningsmannen er 100 prosent ansvarlig for sine handlinger. Den tilbyr dermed den overforenklede løsningen at man ved å ta livet av gjerningsmannen også fjerner det underliggende problemet.

Samtidig tar den fokus og ressurser bort fra mer helhetlige forklaringer og løsninger som kan være kompliserte, men som har større sjanse for å nå målet om redusert vold. Bekjempelse av fattigdom og ukontrollert spredning av våpen, årsaker til rusmisbruk og psykisk helsevern er områder amerikanske myndigheter burde ofre mere tid på for å bekjempe volden i landet.

Det påstås at henrettelsen av Timothy McVeigh først og fremst gjennomføres av respekt for ofrene og deres pårørende. I virkeligheten er den med på å ta fokus vekk fra dem og gi drapsmannen all oppmerksomheten. Dette brutale sirkuset gjør at alle kjenner navnet på Timothy McVeigh, men de aller færreste kjenner ett eneste av navnene på de 168 som ble drept av bomben i Oklahoma City i 1995.

Den forestående henrettelsen av Timothy McVeigh har allerede i lengre tid minnet om et sirkus. Takket være amerikanske myndigheters og politikeres påstander om at en henrettelse er viktig for ofrenes pårørende, har man for første gang sendt ut flere hundre invitasjoner til å overvære selve avlivingen. I normale tilfeller er det ti vitner, i dag er det et sted mellom 250 og 300 som ser det direkte. Tett oppunder 2000 journalister er i byen for å dekke begivenheten. Og begivenheten er altså at staten på den mest overlagte måte tar livet av et menneske. Hvilket signal er det det sender ut i befolkningen? Hva lærer andre unge menn med McVeighs politiske og psykologiske tilbøyeligheter om hvordan man skal løse konflikter? Når får en ung mann det for seg at han må hevne McVeighs død?