Gyldendals nye, ordfrie bøker fortsetter der gutte- og pikebøkene slapp. Forlaget har lansert en utgivelsesrekke av det forlaget selv kaller ordfrie bøker. Med tegneserieromanen etablert som kunst og litteratur, vender man tilbake til sjangerens forløper, de ordløse bildebøkene fra mellomkrigstida. Kunstnere som Frans Masereel og Lynd Ward, begge preget av den tyske ekspresjonismen og med tresnitt som teknikk, viste at bildene alene kunne fortelle ambisiøse og engasjerende historier.

De ofte sosialistiske bilderomanene forsvant med nazistenes utrensking av «Entartete Kunst» – degenerert kunst – og den kalde krigen. Siden har bildebøker eller tegneserier uten tekst vært enkelttilfeller, som nydelige «Snømannen» av briten Raymond Briggs fra 1978 og australske Shaun Tans immigrantfabel «Ankomsten» fra 2006. Norske Jason har også vært en internasjonal foregangsmann for stumme tegneserier.

Det nye med Gyldendals ordfrie bøker, som først og fremst er laget for barn, er at sjangeren samles og formuleres i en egen forlagssatsing. «Jeg rømmer» av Mari Kanstad Johnsen handler om ei jente som har flyttet og føler seg utenfor på den nye skolen. I Kristoffer Kjølbergs «Pokalen» må en gutt og hunden hans stanse innbruddstyver som vil stjele farens store pokal. Lene Asks «Du» skildrer ei flyktningjente når hun gjør seg kjent med naturen rundt huset der hun bor sammen med moren og et søsken. Fjerde og foreløpig siste bok, «En skrue løs» av Rune Markhus, handler om en robots rasende jakt etter en skrue stjålet av en gnom.