FÅR FREDSPRIS: Hajer Sharief (24) fra Libya får i morgen Studentenes Fredspris 2017.  Foto: Studentenes Fredspris
FÅR FREDSPRIS: Hajer Sharief (24) fra Libya får i morgen Studentenes Fredspris 2017.  Foto: Studentenes FredsprisVis mer

Debatt: Studentenes Fredspris 2017

Når studenter tenker lengre enn statsledere

Hajer Sharief (24) fra Libya får Studentenes Fredspris 2017 i Trondheim i morgen.

Meninger

I disse dager samles studenter fra hele verden på en festival i Trondheim som har dialog som sitt fremste verktøy. Dialog er også noe av det viktigste for vinneren av årets Studentenes Fredspris, Hajer Sharief (24) fra Libya.

For seks år siden valgte våre statsledere et annet verktøy da de skulle skape fred i hennes land, og ennå vet vi ikke om det var riktig. For igjen velger de noe annet enn dialog.

For tiende gang skal Studentenes Fredspris i morgen, fredag, deles ut i Trondheim på vegne av norske studenter. Prisen ble opprettet med mål om å støtte studenter og studentorganisasjoner som har gjort en særlig innsats for fred, demokrati og menneskerettigheter.

Årets fredsprisvinner, Hajer Sharief (24) fra Libya, oppfyller disse kriteriene med glans. Samtidig er det nesten så denne prisen gjør at vi møter oss selv – eller generasjonen over oss – i døra, og blir minnet på «ironien» som ofte ligger i det norske selvbildet.

Siden Libya braste ut i kaos i 2011, har Sharief jobbet for å bygge fred i landet, og for at ungdom og kvinner skal inkluderes i de fredsbyggende prosessene. Tross sin unge alder har Sharief utmerket seg på en rekke områder. Hun har startet organisasjonen «Together We Build It» i Libya, er del av Kofi Annans nettverk «Extremely Together» og er utpekt som ungdomsrådgiver i en rådgivningsgruppe om ungdom, fred og sikkerhet nedsatt av FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-moon. Hun er i så måte et viktig bindeledd mellom den libyske grasrota og det internasjonale samfunnet, og ikke minst et strålende eksempel på at unge mennesker kan være slagkraftige endringsaktører.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var først da Sharief meldte seg som frivillig på et sykehus i 2011, at aktivisten i henne for alvor vokste fram. Der erfarte hun konsekvensene av Natos bombing på nært hold, og så hvordan sivile ble rammet av en krig som på bakken framsto uten mål og mening.

Det framstår som et paradoks at Norge, gjennom omtrent 600 bomber, var med å tenne den første gnisten i engasjementet Sharief nå tildeles Studentenes Fredspris for.

Prisvinneren påpekte selv dette paradokset da hun besøkte Norge for første gang og var innom Bodø, hvor F16-flyene tok av da de satte kursen mot hjemlandet hennes. Det er jo umulig å vite hvor Libya hadde vært i dag om flyene hadde blitt stående på bakken. Men som Sharief selv har sagt, så kan Nato-operasjonen sammenliknes med en åpen hjerteoperasjon hvor legen forlater pasienten på operasjonsbordet uten å sy såret sammen igjen. Det har blitt opp til aktivister som Sharief å lappe pasienten, eller landet, sammen igjen.

I et splittet land hvor ulike grupperinger kjemper om makt, er det langt ifra risikofritt å jobbe for dialog og forsoning. Likevel ser vi at over hele verden går studentaktivister som Sharief fremst i kampen for menneskerettigheter og demokrati, ofte med stor fare for eget liv og sikkerhet. Til tross for ofrene de gjør og den sentrale rollen de spiller, får de sjelden den oppmerksomheten og støtten de fortjener. Dette er noe av grunnen til at Studentenes Fredspris ble etablert. Prisen premierer studenter som tør å tenke kritisk om samfunnet de er en del av, og som våger å stå opp for en bedre verden. Som norske studenter plikter vi å gjøre det samme, og å søke kunnskap og forståelse om verden rundt oss.

En uke etter at vinneren av Studentenes Fredspris 2017 ble offentliggjort, vedtok Studentersamfundet i Trondheim en resolusjon hvor de krever en granskning av den norske militære innsatsen i Libya. Det er jo ofte slik at studenter ser litt lenger enn sine statsledere. Spørsmålet er nå om resten av samfunnet vil følge etter. For om vi skal leve opp til bildet av Norge som fredsnasjon, så må vi også tørre å spørre om det egentlig var riktig å forsøke å bombe et land til fred.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook