Illustrasjon: FLU HARTBERG
Illustrasjon: FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Når tårer på TV 2 får styre norsk innvandringspolitikk

Oktoberbarna. En asylpolitisk skillingsvise.

Meninger

Hvordan liberalisere innvandringspolitikken, svekke asylrettens krav om beskyttelsesbehov, og risikere en ny migrasjonsbølge til Norge? Hvordan få politikere til å snu seg med vinden, og glemme kaoset i 2015? Hvordan mobilisere lokale frivillige, NGO-er, jusprofessorer, barneforskere og Pensjonistforbundet (!) til enda en dugnad for omsorg, humanitet og nestekjærlighet? Hvordan få oss alle til å tro vi er eksperter på nettverk og sikkerhet i et fjernt asiatisk land, og dermed i stand til å betvile fagkunnskapen til Landinfo?

Det er bare å bruke de velkjente virkemidlene: Levende bilder. Enkeltskjebner. Sårbare ansikter. Apati og kortspill. «Frykten og fortvilelsen» til «oktoberbarna» - et nytt begrep som i seg selv vekker medfølelse. Vi skal kjenne på ofrenes maktesløshet overfor «systemet» - og vår egen dårlige samvittighet: «Se hva de gjennomgår. Du får vondt langt inn i hjertet ditt. At vi i Norge kan behandle folk på denne måten. Det er bare så vondt. For vi har det så bra. Jeg tror vi er laget for å kunne hjelpe og gi.»

Og hvis ikke dette rører deg, kan TV 2 fortelle historien om Veronica fra Sandnessjøen som «dro for å finne «sønnen» som lever blant rotter i Paris».

Hovedsaken i TV 2-nyhetene 25. oktober var en krysning av asylpolitisk partsinnlegg og «Tore på sporet». «Veronica holder ikke ut tanken på å ikke vite hvordan det går med sin Mohammed». Han har - som en av mange unge afghanere med asylavslag - flyktet til Paris for å unngå tvangsretur. TV 2 dekket det tårefulle gjensynet i en sak som varte i tilsammen ni minutter, en evighet i TV-nyhetene. Men den politiske virkningen vil vare lenger.

For 14. november kunne samme kanal gjøre et skryteintervju med en lokalpolitiker for Ap på Sunnmøre:

«Jeg satt og så på oktoberbarna på TV 2 og reagerte momentant. Tok kontakt med lokallaget mitt, satte frem et forslag som vi sendte inn sentralt, tok med meg samme forslaget til fylkesstyret, og jeg mener at Møre og Romsdal var det første fylkesstyret som gjorde vedtak. Etter det har snøballen rullet, og per i dag er det seks fylkeslag og 65 lokallag som har gjort vedtak. Så det skjer jo fra grasrota i Arbeiderpartiet.»

En AUF-er fra Trondheim fulgte opp: «Det grasrotopprøret ble så sterkt til slutt, at det nå har gitt politiske resultater, fordi partiledelsen til slutt følte seg pressa til å snu, det er jeg stolt over.»

Presset kom også fra kjente partiveteraner som hadde latt seg bevege av tristessen i Paris. Til slutt seiret et «aktivt, pulserende partidemokrati», og fikk vist at Ap «har et bål av vilje og et stort engasjement i verdisaker» (Støres ord).

Dette skjer like etter et ydmykende valgnederlag for Ap, når en ny undersøkelse viser at velgerne anser innvandring som viktigste tema, og holder FrP som partiet med best politikk på feltet. Et linjeskift som vippet Stortinget. Og neppe hadde skjedd uten følelsesjournalistikken til TV 2.

Kanalen har i høst kjørt reportasje etter reportasje om «oktoberbarna» nesten uten stemmer fra utlendingsforvaltningen, uten motforestillinger mot offernarrativet, og uten forklaring på hvem de er, hvorfor de kommer, og hvor de kommer fra.

Enslige mindreårige asylsøkere? Ifølge Landinfo er det «vanskelig å forestille seg en afghaner som er helt alene; som ikke har kontakt med familien sin og som ikke har annet nettverk». Disse unge mennene er sendt til Vesten av sine storfamilier som en investering.

De er ikke flyktninger, ikke forfulgt, ikke truet med død, tortur og fengsel. De kommer ikke fra en «krigssone», men et trygt tredjeland. Og er du gammel nok til å dra i militæret, regnes du ikke som et barn i Norge. To av «barna» TV 2 intervjuet, så ut som de snart fylte 30, og ikke 18. Det er en tynn linje mellom journalistikk og komikk på asylfeltet.

Trodde du det var svenskene som var naive og faktasky? Samme dag som TV 2 viste sin sentimentale Paris-reise, sendte «Uppdrag Granskning» i SVT en timelang dokumentar om samme tema. Også den vekket sympati for redde, triste, sinte gutter, men avslørte mer: Høyeste ansvarlige i «systemet» var et menneske. Asylaktivisten løy om dødsrisikoen. Hovedpersonen hadde søkt asyl i fem ulike land, flere ganger under falsk identitet. Tre land har fastslått at han er født i 1990, men han påstår selv å være 17.

SVT dro til Kabul og fikk vite at de aller fleste «returbarna» blir møtt av slektninger. Sikkerheten for de hjemvendte er ikke verre enn for andre afghanere. 3500 sivile blir drept årlig i kamphandlinger, i et land med over 35 millioner innbyggere. En dødelighet på 0,01 prosent. Nordmenn hadde samme sannsynlighet å bli drept i trafikken på 80-tallet.

Streng, men rettferdig, har vært det asylpolitiske mantra. Vi debatterer strengheten, men ikke rettferdigheten. Johan Kristian Meyer, Venstres «dissident» i saken, har vært ministerråd ved ambassaden i Kabul, fagdirektør for flyktningsaker i UD, nemndsmedlem i UNE, og verge for en enslig mindreårig asylsøker fra Afghanistan. Han spør hvorfor Norge bruker 1750 millioner årlig på de 3500 unge som kom fra Afghanistan i 2015, mens vi gir 700 millioner i året til befolkningen som blir igjen.

Afghanistan er flere ganger kåret til verdens verste land for kvinner, særlig de fattigste. Men det er nesten bare unge, friske, ressurssterke menn som legger ut på den illegale reisen. Akkurat disse fortjener verdens dyreste bistand - varig opphold i Norge? Etter å ha løyet om alder og bakgrunn? Mer irrasjonelt og urettferdig kan det ikke bli. Men nordmenn er «laget for å hjelpe og gi».

TV2 svarer på kritikken: Engasjementet er ikke resultatet av noen reportasjer hos TV2.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook