Når tradisjon skal tilpasses tv-ruta

I en verden der tv-eksponering betyr mer og mer, vil tilpasning til tv-skjermen få stadig større konsekvenser for idrettens iscenesettelse og presentasjon, skriver Gunnar Breivik og Runar Gilberg.

IDRETTEN HAR utviklet seg, sies det. Og med det menes primært at det sportslige nivået er blitt bedre. Det løpes fortere, hoppes lenger og ballen rulles mer effektivt _ kanskje også mer elegant _ til medspillerne. Ronaldo overgår Pelé, Paula Radcliffe får Grete Waitz’ tider til å blekne og Adam Malysz svever på en måte som Bjørn Wirkola aldri gjorde. Det olympiske ideal henger over oss _ høyere, sterkere, fortere _ og iallfall liker vi å tro at nivået stadig stiger. Det som var bra nok i fjor holder ikke mål i år, hevdes det, og stillstand proklameres å være jamgodt med tilbakegang. Men også selve idrettsøvelsene er i utvikling. Fotballen er ikke lenger ei lærkule _ sjøl om Arne Scheie fremdeles kaller den så. Ballen er i våre dager et høyteknologisk syntetisk produkt med egenskaper som blant annet gjør det mulig å få den til å skifte retning flere ganger på sin ferd gjennom lufta. Carlos ville neppe skrudd de samme harde skuddene med den kula Torbjørn Svendsen en gang brukte.

Noen idretter har endret seg mye, andre nesten ingenting. Vi kan kalle de to hovedretningene strategi tilpasning og strategi bevaring. Eksempler på tilpasningsstrategien er volleyball og skiskyting, mens fotball og friidrett kan være eksempler på idretter som bevisst ønsker å bevare. Dypest sett handler begge strategier om tilpasning _ til markedet _ men mens tilpasningsidrettene åpenlyst frir til tv-mediet, mener bevaringsidrettene at det er ved å ta vare på sin egenart at de _ iallfall på lengre sikt _ blir gjenkjennelige og synlige i et stadig mer skiftende marked.

MANGE AV OSS har spilt både fotball- og volleyball, og vi kunnereglene for begge idretter. Nå kan vi antageligbare fotballreglene, og det skyldes ikke at vi har glemt volleyballreglene, men at reglene er blitt forandret. Det er blitt lov å blokkere over nettet, trå over midtlinja, være borti nettet og berøre ballen fire ganger på hver side. Seks spillere er _ i forsvar _ blitt til sju, og nå kan det til og med plukkes poeng når motstanderen har serven. Det har i sin tur gjort at det nå telles til 25 i stedet for 15. Og da har vi bare tatt for oss tradisjonell _ om en kan bruke et slikt begrep _ innendørsvolley. I løpet av få år er en avart, sandvolleyballen, i ferd med å bli hovedart, og der skifter reglene minst like fort. Antall spillere, banestørrelsen, bikinistørrelsen _ det meste er omskiftelig.

I FOTBALL er det aller meste gjenkjennelig. 2 x 45 minutter, 16-meter, straffespark, offside-regel, 11 spillere, én hoveddommer og to langs linja. Eneste større forandring er måten cupspillkamper avgjøres på i internasjonale mesterskap. Mens det før var ekstraomganger på 2 x 15 minutter, er det nå «første målet vinner», såkalt golden goal _ uten at det er så lett å skjønne hva som er så gyllent med at moroa forkortes. På konserter sier man sjelden nei takk til ekstranumrene. Men også fotballen er under press. Kravet om videodømming dukket på opp under siste VM. Likeså forslag om to dommere på selve banen. Noen mente trøyeholding burde bli tillatt da regelen mot denne formen for tekstilbehandling var for vanskelig for dommeren å håndheve. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mange mindre endringer er blitt gjort: forbud mot tilbakespark til egen målmann, 6-sekundsregel for hvor lenge målmannen kan holde ballen i hendene, utvidet bruk av fordelsparagrafen etc. Men i de store spørsmålene har bevaringstanken fått gjennomslag. Samme hvor lite reklame-tv-vennlig det er, spilles det 2 x 45 minutter, sjøl om det skåres i fire av fem tilfeller, ligger straffesparkmerket fremdeles bare 11 meter fra mål, 22 spillere får fortsette å fylle arealet sjøl om 18 eller 20 trolig hadde skapt et åpnere og morsommere spill, og en offsideregel som i praksis er nesten umulig å dømme korrekt, holdes likevel i hevd.

DENNE DISKUSJONEN _ å endre eller ikke endre, ta vare på eller fornye _ har i større eller mindre grad foregått innenfor alle idretter. Her i Norge har kanskje uenigheten vært lettest å legge merke til i langrennssporten: Treski eller plastski, klassisk eller frisstil, enkeltstart eller fellesstart, sprint eller femmil, høydehus eller ikke høydehus. Meningene har vært sterke og følelser er satt i spenn. Mens både skiskyting og kombinert raskt kvittet seg med den klassiske skiløpingen, overlevde festesmurningsvarianten utrolig nok innenfor langrenn. Også motstanden mot fellesstart og jaktstart har vært mye større i langrenn enn i kombinert og skiskyting.

KOMBINERT VAR tidlig ute med sin Gunder-metode, og i skiskyting har en helt bevisst prøvd å gjøre idretten så tv-vennlig som mulig. Ikke bare får stadig færre øvelser tradisjonell enkeltstart, de noe uoversiktlige tilleggsminuttene er også med ett unntak byttet ut til fordel for langt mer synlige strafferunder.

Slik kunne vi gjennomgått idrett for idrett. Noen endrer mye, andre lite. I basketball innføres stadig nye linjer og regler. To omganger er blitt til fire slik at reklamen kan pushes på i to pauser til. I tennis derimot telles det enda etter gamlemåten, og bortsett fra innføringen av tiebreak, får kampene fremdeles lov til å bli like på forhånd ubestemmelig lange. Ikke lett å planlegge verken tv-program eller turneringer så lenge en tenniskamp varer et sted mellom 30 minutter og 5 timer. Men mens volleyballens nett har vært grovmasket og sluppet gjennom det meste av endringer, er nettet i tennissporten like ugjennomtrengelig for endringer som det alltid har vært. Og mens orientering for lengst har tatt i bruk elektroniske brikker og parken er i ferd med å bli en like viktig arena som skogen, foregår friidrettens lengdesprang og hinderløp på samme arena etter kjente prosedyrer.

Og nettopp i en «uforanderlig» idrett som friidrett kan vi også se at verden ikke går så mye framover som vi gjerne ynder å tro. Internasjonalt er ikke nivået vesentlig forbedret de siste 20 åra. Resultatene fra EM sist sommer viste at i de fleste øvelser ville det som var bra nok for 10-20 år siden, vært mer enn bra nok i dag.

Nærliggende er det derfor også å anta at dersom en fjerner klappskøytene, glassfiberskiene og kondomdraktene, så er ikke dagens ski- og skøyteløpere så mye bedre enn gårdagens. Og kanskje var fotballen rett og slett på sitt beste under Pelé?

DET ER UANSETT en illusjon å tro at god tv-idrett er det samme som god idrett. Men i en verden der tv-eksponering betyr mer og mer, vil tilpasning til tv-skjermen få stadig større konsekvenser for idrettens iscenesettelse og presentasjon. 10.000 m på skøyter er allerede en truet idrettsart, og kanskje går det mot fotball i 4 x 20 minutter _ når medienes skrustikke er dreiet om enda noen hakk.

Dermed ikke sagt at all utvikling er negativ og skyldes ytre press. For noen idretter vil endring kunne representere en positiv frigjøring fra tradisjonens bånd. For andre vil det bety tapet av idrettens sjel.