Når ulvene tuter

Man skal ikke rope ulv i utide. Det gjør ikke Egil Kapstad. Snarere tvert imot: Han lar ulvene rope i tide.

CD: Den som skal skrive ulvens kulturhistorie, får litt av en jobb. Ulven går som få andre dyr igjen i ordspråk, litteratur, mytologi og eventyr. Og i musikk; fra Tsjajkovskijs «Peter og ulven» til blueskjempen Howlin' Wolf med «Moaning for my baby», fra et såkalt Nature & Music-prosjekt kalt «Jazz Wolf» til Steppenwolfs «Born to be wild». Oftest er ulven skremmende, dens verden er stengt for mennesker. Husk formuleringene fra Herman Hesses roman «Steppeulven»: «Ikke for enhver. Kun for forrykte!»

Dermed kan du gå inn i komponisten Egil Kapstads verden på plata «Wolfvoices» - et enestående, tredelt musikkverk. Tittelmelodien åpner seg som en aftenstemning. Mørket faller. En fløytende fugl synger kvelden til ro. En truende forventning hviler over landskapet. Blå toner fra et piano. Og så: En ulv som tuter! Som tasser en rytme gjennom landskapet. Autentiske opptak av ulver blander seg med fioliner, med horn - med orkestrale lyder. Musikerne forsøker å stemme etter ulvehylet. Lykkes det?

Neste sekvens «Lanterna Arctica» er en tredelt solo for fløyte, strålende framført av Maiken Mathisen Schau. Her er man hensatt til en fuglekvitrende morgenmelankoli, en lavmælt vakker stemning, nesten som musikalske haikudikt. Ulv og fugl danner ytterpunktene på denne plata - samtidig som de begge tilhører naturens univers av lyder, i motsetning til det menneskeskapte.

Til slutt: «The Old Paradise», med kor som messer lyrikk av Harald Sverdrup, før Kapstad på piano og Gunnar Andreas Berg på gitar kaster seg inn i noen duetter som vibrerer av melodiøs energi - og som trekker temaet tilbake til ulvehylene. På en enestående måte blir natur og kultur ett.

Denne plata er blitt betegnet som «samtidsmusikk». Men hva er det? Her er symfonikere, kammerkor, jazzmusikere og solister i en herlig blanding. Kall det ulvemusikk! En helt ny sjanger - det holder i massevis.