Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når Valen strander

Millimeter fra å være en praktkalkun.

CD: Først må vi fortrenge den pinlige opptredenen i beste fredagssendetid på «Først & sist» for noen uker siden. Opptredenen på «Casino» her om dagen må vi også se helt bort ifra hvis vi skal være i nærheten av å kunne ta komikeren og parodiprinsen Kristian Valens platedebut på alvor.

Men Valen gjør det virkelig vanskelig for seg selv.

Ikke er han spesielt flink til å synge. En ting er å parodiere Morten Harket for gøy, noe ganske annet er å gjøre et seriøst forsøk på å være Morten Harket. Særlig når Valens falsett høres ut som den er både saltet og gruset av Statens vegvesen. Låtene han skriver - eller låta (han skriver den samme om og om igjen) - høres ut som den er støpt i en blanding av sirup og eddik. Ofte føles albumet som en 40 minutters loop av singelen «Still Here» - der har du den eneste stemningen.

Musikken bygger for så vidt opp under de gråstenkte stemningene ved å være blottet for melodisk eleganse, produksjonsmessig finesse eller noe som helst annet som gir kommersiell popmusikk verdi. Å etterape Morten Abels småberyktede engelskuttale (slik Valen gjør på «Too Far» ) er heller ikke kjempelurt.

Det er på forhånd blitt skapt et inntrykk av at «Listen When Alone» skulle være en påkostet Los Angeles-produksjon. Nå viser det seg at plata er spilt inn på Frogner i Oslo med Maria Menas produsent Arvid Solvang, som i møtet med en 30 år gammel komiker uten synlig musikalsk talent ender opp som leverandør av programmert intetsigenhet, mest egnet til å underbygge Valens insisterende, sutrete grunntone. Proffe musikere forhindrer «Listen When Alone» fra å være ei plate av Gry Jannicke Jarlum-format. Så vidt.

Eneste eventuelle formildende omstendighet er hvis dette er et dobbeltironisk prosjekt, hvor Kristian Valen iscenesetter seg selv i rollen som selvparodierende, patetisk og überemosjonell popcrooner med en valiumbedøvet selvhjelpsagenda, bare for å se hvordan folk reagerer. I så fall er Valen et geni, og «Listen When Alone» en flerdimensjonal milepæl i norsk pophistorie. Hvis så ikke er tilfelle, snakker vi strengt tatt bare om ei skikkelig dårlig popplate.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media