OMSTRIDT: Skoledirektør i Oslo Astrid Søgnen (t.h.), her i samtale med stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Marianne Aasen. - Søgnen viser at hun er uegnet som leder av Osloskolen og ute av stand til å endre den fryktkulturen som har oppstått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
OMSTRIDT: Skoledirektør i Oslo Astrid Søgnen (t.h.), her i samtale med stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Marianne Aasen. - Søgnen viser at hun er uegnet som leder av Osloskolen og ute av stand til å endre den fryktkulturen som har oppstått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Når varsleren blir syndebukk

Autoritære, byråkratiske regimer har ikke plass i norsk arbeidsliv og må fjernes. Osloskolen må få ny ledelse.

Meninger

Syndebukk er et gammelt religiøst fenomen og har lange tradisjoner i menneskehetens historie. Funksjonen er at synden plasseres på én person (syndebukken) eller gruppe som så blir ofret og utstøtt av det gode samfunn. Dermed kan den eller de som har ansvar og begått kritikkverdige forhold fortsette som før med «god samvittighet». Dette er ikke lenger bare et religiøst fenomen, men er også blitt en del av (u)kulturen i deler av norsk arbeidsliv. Senere år har vist mange eksempler på dette.

Spaltist

Tore Nyseter

har flere år bak seg i helse- og sosialsektoren og offentlig forvaltning. Han er nå pensjonist, og har skrevet boka "Velferd på avveie". Han sitter i Det sentrale eldreråd i Oslo kommune.

Siste publiserte innlegg

Definisjonen av syndebukk er et menneske eller en gruppe mennesker som blir tildelt skyld og ansvar for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold, uten å ha direkte ansvar. Objektiv skyld for forholdet spiller ingen betydelig rolle. Begrepet stammer fra Bibelen og har en lang kristen tradisjon, men historier om syndebukker finner vi også i andre oldtidskulturer.

I moderne tid har vi også sett at å utpeke syndebukker har vært brukt som et viktig propagandaredskap og politisk virkemiddel. Innvandrere blir utpekt som syndebukker for en del problemer i samfunnet. I Tyskland ble jødene av nazistene utpekt som ansvarlige for det økonomiske uføret og den politiske kollapsen.

Dette er en side ved menneskelig atferd med årelange tradisjoner. Og når syndebukkstemplet brukes av maktapparatet og knyttes opp mot fordommer blir dette fenomenet vanskelig å utrydde.

De senere år har vi sett en rekke eksempler på varslere som av arbeidsgiver er blitt stemplet som syndebukker og utsatt for alvorlige (og ulovlige) sanksjoner, ødelagte karrieremuligheter, opprettelse av personalsak og som er møtt med rettsforfølgelse, hvor varsleren blir den tapende part. For de som har hatt faglig autoritet og mot til å stå fram som varslere har dette vært en enorm belastning og påkjenning. Arbeidsgivers hovedargument er som regel at lojalitetsplikten må gå foran retten til ytringsfrihet, selv om den er grunnlovfestet.

Men når syndebukksyndromet nå har sneket seg inn i deler av norsk arbeidsliv har det også sammenheng med en rekke andre forhold som har utviklet seg de senere år. Det gjelder spesielt innføring av nye styringsprinsipper, særlig i offentlig forvaltning, som baserer seg på forretningsmessige prinsipper, som bunnlinjen, effektivitet, autoritær ledelsesform og mål- og resultatstyring med et omfattende kontroll- og rapporteringsregime. Dette var en del av en internasjonal trend på 1980-tallet som fikk navnet New Public Management (NPM). En rekke forskningsmiljøer, inkludert de som lanserte navnet NPM, hevder i dag at systemet er totalt uegnet for offentlig virksomhet.

Dette bryter også med den tradisjonen vi har hatt i norsk arbeidsliv med demokrati på arbeidsplassen. Men å endre etablerte systemer i offentlig forvaltning er en vanskelig og tung prosess. Og det er her varslerne blir så viktige. De dokumenterer og synliggjør systemets svakheter, og ikke minst den alvorlige fryktkulturen som systemet skaper med sitt autoritære regime overfor engasjerte ansatte. Men varslerne betaler en alt for høy pris og fortjener derfor all den honnør og støtte vi kan gi dem.

Dette bringer meg over til Malkenes-saken, som har versert over lang tid. Den illustrer og har alle ingredienser om hva varslere erfarer. Først kritikk fra sin arbeidsgiver for i TV program å ha beskrevet (anonymisert) hva som foregår i en klassetime, deretter for å bli utsatt for påtale fra sine overordnede med advarsel og reprimande, og hvor belastningen han utsettes for fører til sykemelding. Arbeidsgiver plasserer han i syndebukkrollen, i stedet for å være opptatt av den alvorlige situasjonen i Oslo-skolen som han ønsker å formidle. Det fokuseres på budbringeren og ikke på budskapet.

Lektor Simon Malkenes ved Ulsrud skole i Oslo har i flere år slåss for en bedre skole, og ga i 2014 ut boka «Bak fasaden i Osloskolen» som inneholder alvorlig og dokumentert systemkritikk. Etter hans TV-opptreden kan vi registrere følgende. I et portrettintervju med skoledirektør Astrid Søgnen (Morgenbladet, 4-10 mai 2018) viser hun ingen forståelse for Malkenes dokumentasjon av problemene i Oslo-skolen og hevder at han gir elevene en respektløs omtale. Dette er en klassisk autoritær og byråkratisk måte å avvise saklig kritikk på.

Fritt Ord gir Malkenes en vel fortjent pris for bruk av sin ytringsfrihet. På et arrangement hvor Malkenes holder innlegg, og hvor Søgnen også var til stede, blir han gratulert av de som holder innlegg. Men da Søgnen får ordet nevner hun ikke prisen med et ord. Søgnen har også avvist at det har vært varslet om fryktkultur og manglende ytringsfrihet i Oslo-skolen. Klassekampen kunne 18.5.18 bekrefte at det forelå varsel i 2017 om fryktkultur og manglende ytringsfrihet som viser at det har vært varslet gjennom formelle kanaler i flere år, og at varsleren ble «satt på plass av arbeidsgiveren». Assisterende direktør i Skoleetaten, Dag Hovdhaugen, sier til Klassekampen at det ikke var et formelt varsel, men informasjon i forbindelse med en undersøkelse etaten hadde foretatt blant ansatte for å finne ut hvorfor 400 lærere hadde sluttet i løpet av et år. Med sine mørkelagte byråkratiske briller demonstrerer han en autoritær makt som ikke hører hjemme i en demokratisk styrt organisasjon.

Dette er et klassisk eksempel på en leders manglende evne til å lede en organisasjon, og være lydhøre over for sine ansatte. Autoritære, byråkratiske regimer har ikke plass i norsk arbeidsliv og må fjernes. Objektiv skyld for fryktkulturen ligger hos ledelsen. Skoledirektør Astrid Søgnen og ass. direktør Dag Hovdhaugen viser at de er uegnet som ledere av Osloskolen og ikke i stand til å endre den fryktkulturen som har oppstått, og som er et resultat av deres lederskap. Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen bør derfor sette i gang en omorganisering av skoleetaten i Oslo med ny ledelse som kan skape en ny og tillitsbasert ledelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.