I HINE HÅRDE DAGER: I sitt etterord forteller Jan Erik Vold om den gangen i 1974 da han og Olav Angell oppsøkte Richard Brautigan i hans hjem i Geary Street i San Francisco. Det utviklet seg til noen dager på byen som står referert i William Hjortsbergs store biografi "Jubilee Hitchhiker: The Life and Times of Richard Brautigan".
I HINE HÅRDE DAGER: I sitt etterord forteller Jan Erik Vold om den gangen i 1974 da han og Olav Angell oppsøkte Richard Brautigan i hans hjem i Geary Street i San Francisco. Det utviklet seg til noen dager på byen som står referert i William Hjortsbergs store biografi "Jubilee Hitchhiker: The Life and Times of Richard Brautigan".Vis mer

Når verden blir forvandlet til latter, poesi og rare bilder

Jan Erik Vold har nok engang beriket oss med en utvalg tekster av Richard Brautigan.

Kommentar

Jeg sitter i en liten park og leser Jan Erik Volds nye bok med oversettelser av tekstene til Richard Brautigan (1935-1984). Det er den første virkelige vårdagen, og gyllenrosa blomster har sprunget ut på 10–15 kirsebærtrær. Jeg slanger meg på en benk formet som en romersk liggestol. Jeg har aldri sett noe liknende. Det er tre stykker av dem. Til venstre for meg sitter to gutter og drikker øl fra en bærepose. Til høyre spiser tre jenter pølser stekt på en engangsgrill bak benken.

Hadde jeg vært Richard Brautigan, ville jeg kanskje kalt denne lille scenen for «Øl, pølser og japanske blomster etter hjemkomsten fra Gallia til Roma». Hans spesialitet var å blande det konkrete med det forestilte, virkeligheten med drømmen, det han så med det han fantaserte fram, formulert med metaforer som fortalte om et sinn i stadig forvandling. Brautigan projiserte sine assosiasjoner ut i verden, mens tilsynelatende uforenelige ting gled opp i en høyere enhet. Prosaen er inspirert av Hemingway og humoren av Mark Twain. Men han følte seg også hjemme i japansk poesi og folkelynne og besøkte landet flere ganger.

I JAPAN: Omslaget på den nye boka viser det samme fotografiet som på boka «The Tokyo-Montana Express» (1980), som mange av tekstene er hentet fra. Foto: Nakai Keisuke
I JAPAN: Omslaget på den nye boka viser det samme fotografiet som på boka «The Tokyo-Montana Express» (1980), som mange av tekstene er hentet fra. Foto: Nakai Keisuke Vis mer

Den første som lærte meg at den synlige verden, den vi ferdes i til daglig, er full av poesi, var nettopp Jan Erik Vold. Læreboka var «Mor Godhjertas glade versjon. Ja», som har femtiårsjubileum i år. Alt fra furukongler til trikkeskinner, sengetøy til ryggplager, fra Buddhas mage til Vesaas’ skalle fikk en lysende poetisk kraft under Volds penn. Neste gang jeg opplevde noe liknende, var da jeg noen få år seinere leste bøkene til Richard Brautigan. Hans dikt og prosa hadde den samme sensasjonelle effekten. Gjennom poetisk magi tryllet språket fram noe helt nytt foran øynene på meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 2004 utga Jan Erik Vold gjendiktningen «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa», et utvalg av Brautigans dikt. Nå kommer en samling av samme dikters prosatekster, «En god setning. Og en god setning til.» Bøkene har felles Richard Brautigans undring og uro, oppdagerglede og sanselighet, hans forhold til verden, som på samme tid er fortrolig og fremmed. Det er ikke merkelig at nettopp Jan Erik Vold er blitt hans formidler i Norge, etter at Olav Angell oversatte to romaner, «Ørretfiske i Amerika» (1967) og «Hawkline-uhyret: en gammelromantisk herregårdsroman i western-miljø» (1974). Tekstene i den nye boka handler både om Amerika og om reisene til Japan.

Selv ble jeg så begeistret for Brautigans roman «A Confederate General From Big Sur» (1964) at jeg på eget initiativ satte i gang med å oversette den til norsk. Da jeg var halvveis, kom den ut på Solum Forlag, under tittelen «En konføderal general fra Big Sur» (1976), oversatt av Morten Austad og nylig utgitt i ny utgave i den flotte serien Bokvennens Klassikere.

Richard Brautigan var en dikter med ett bein i 50-tallets beatbevegelse og et i 1960-tallets hippie & flower power-kultur. Underfundighet og absurditet, koblet med naivisme og humor, var Brautigans varemerke. Men latteren hadde en depressiv undertone. En dag i september 1984 rettet han en revolver mot sitt eget hode og trakk av.

Sammen med Kurt Vonnegut Jr. var Brautigan en tidlig inspirator for Nobelpris-kandidaten Haruki Murakami. Hvis han en dag får prisen, kan den samtidig betraktes som en honnør til disse to forbigåtte humoristene.