Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når verden går i stykker

I «I lyset» skriver Håvard Syvertsen om lille Arne. Han gjennomgår sitt livs katastrofe da moren blir psykisk syk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg ville skrive ei bok som er hos personene sine, sier Håvard Syvertsen.

Han debuterte i 1992 med novellesamlingen «Nå ville han ikke tenke på det», og har siden gitt ut to romaner og en novellesamling.

«I lyset» lanseres i morgen og handler om Arne og foreldrene hans. Da moren blir psykisk syk, blir livet litt umulig for dem alle.

«Det var så lyst. Jeg bodde i det lyset. Når jeg tenker på det nå, er det som om mørket blir tettere rundt oss. Lyset er like sterkt, men området det lyser opp blir mindre. Det er bare en lysstråle igjen, mellom mamma og meg.»

- Perspektivet i romanen ligger hos Arne. Det er hos ham umuligheten er størst.

Høyt elsket

Dette er Håvard Syvertsens femte bok og han har valgt et stort, viktig og ikke minst vanskelig tema for sin roman: Barn som ikke blir sett, eller rettere sagt, barn som blir glemt.

- Arnes foreldre har mer enn nok med sitt, han blir kanskje litt glemt, samtidig er han et høyt elsket barn. Verden går i stykker for Arne. Når det er så grusomt, er det fordi det er en verden som også har så mye godt. Det er en stor kjærlighet som ikke omslutter ham likevel.

Syvertsen har tenkt mye på Vesaas' romaner, mens han har holdt på med «I lyset».

- Det handler om mennesker som vil det gode, men det blir likevel helt galt. Romanen følger to linjer. Den ene er Arnes historie, de dagene selve handlingen utspiller seg. Den andre er morens liv. Måtte det gå sånn med henne?

Syvertsens egen undring blir hengende i lufta.

Han har prøvd å skrive boka om Arne før, men ikke fått det til.

- Først da jeg skjønte at Arne er et høyt elsket barn, kom historien. Det jeg har villet skrive om er situasjonen Arne lever i. Det som er så godt er også så vondt.

Det umulige

«I lyset» er en stillferdig bok, konsentrert rundt de små, enkle ting. Arne og foreldrene legger seg, står opp, koker kaffe, hører på radio og ser ut av vinduet.

- Arne lever et intenst liv i de små tingene. Det er en type konsentrasjon, en type ladning. Jeg kunne ha lagt inn store dramatiske ting, men det ville ha sviktet Arne. Han er en gutt som er veldig til stede.

- Lever de et slags venteliv?

- De får ikke tak i livet. De lever i en veldig stillstand.

Ifølge Syvertsen er det litteraturens utfordring å klare å gi spenning til en stillstand.

- Det er litteraturens styrke å kunne være et rom for de tingene som ikke lar seg konkretisere eller konkludere. Det fantastiske med språket er at man kan skape et rom hvor alle de tingene får eksistere. Litteraturen gir bilder på det som er umulig. På det man får være i berøring med når man leser. Det er viktig å få være i berøring med de umulige punktene i tilværelsen. Det er viktig at perspektivet ligger hos Arne, det gir nærhet og muligheten til at leseren berøres.

Bilde med ladning

Sammen med forfatterkone Hanne Ørstavik bor Syvertsen på Nesodden. Nesodden har både fordelene ved å være et småsted, og fordelene ved nærheten til Oslo, mener han. Det er også hjemme på Nesodden Syvertsen skriver bøkene sine.

- Har du et litterært prosjekt?

- Vet ikke om jeg har et konkret prosjekt, men jeg vil at språket skal ha substans i det jeg skriver.

Syvertsen forteller at han skriver på bilder, mye mer enn å tenke ut et prosjekt når han skal begynne på en ny bok.

- Jeg begynner å skrive på et bilde som har en ladning, sier han.

- Når jeg skriver, jobber jeg intenst. Da er det vanskelig å slutte. Når jeg er ferdig med ei bok, venter jeg litt før jeg begynner på noe nytt. Spenningen «får jeg det til denne gangen» er der hver gang.

Verden gynger

Hovedpersonen Arne i «I lyset» har tatt med seg ei legebok på rommet. Den leser han flittig i. Så flittig at han til og med lærer seg ulike diagnoser utenat.

- Jeg tror Arne leser legeboka for å bli kvitt angsten. Det er en veldig fortvilet handling. Han er alene om det. Moren og faren vet ikke at han sitter der inne og leser. Det gjør ikke dagene hans lettere. Arne opplever at hele verden gynger. Å lese legeboka er et forsøk på å beherske livet. Såpass kan jeg vel si uten at jeg begynner å tolke.

Jeg tror de prøver å lage et trygt og godt liv, så blir prisen veldig høy, sier Syvertsen.

Arne lever i en ganske språkløs familie. De snakker sammen, men ikke om vanskelige ting. De klarer ikke å formulere det.

- Det er i det språkløse vakuumet legeboka kommer inn med et språk.

Selv om «I lyset» på mange måter kan leses som en mørk roman, håper Syvertsen han har skrevet ei bok til livet.

- Jeg har ikke villet skrive ei bok som dyrker sorgen, sier han.

STOR SORG: I Håvard Syvertsens nye roman «I lyset» ligger synsvinkelen hos en liten gutt og den store sorgen som inntreffer i livet hans når moren blir psykisk syk.
Hele Norges coronakart