Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Når verden vil bedras

I vår post-moderne tid har rasjonaliteten trange kår. Den ene sannhet er like god som den annen. Det er slike tanker jeg gjør meg når jeg leser en av Norges offentlige utredninger kalt «Alternativ medisin». Den er ført i pennen av et utvalg på 17 personer, hvorav blant andre et par homeopater, en soneterapeut, en akupunktør, en naturterapeut og en kinesiolog.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utvalget foreslår etablering av et vitenskapelig forskningsinstitutt for alternativ medisin med et budsjett på 100 millioner kroner over en periode på fem år. Kunnskapen om alternativ medisin blant medisinerstudenter og leger og samarbeidet mellom ordinær og alternativ medisin skal bedres. Kvakksalverloven fra 1936 skal modifiseres.

Den vitenskapelig funderte medisin bygger på teorier og metoder som lar seg etterprøve og verifisere gjennom vitenskapelig metodikk. På denne måten er kopper utryddet, og barn med diabetes som før døde, kan leve videre. Alternativ medisin pålegger seg ikke slike kriterier og setter fram påstander som ikke umiddelbart lar seg kontrollere. Derfor finnes det en ubegrenset flora av såkalt alternativ medisin med teorier, fantasier og metoder med tilsvarende potensial for tilsiktet og utilsiktet utnyttelse av menneskers godtroenhet.

Fra gammelt av har alternativ medisin stått sterkt i Kontinental-Europa, svakere dess lenger nord man kommer. Således har anslagsvis 70% av befolkningen i Belgia og Tyskland noen gang fått alternativ medisinsk behandling, mens tallene for Storbritannia, Danmark, Sverige og Norge er ca. 30%. Her i landet er alternativ medisinsk behandling mer utbredt blant yngre enn blant eldre, mer utbredt hos kvinner enn hos menn, og særlig hyppig hos sykepleiere og minst hos leger, som man kunne forvente.

I en innstilling om alternativ medisin skulle man tro at placeboeffekten ville bli grundig diskutert. Men i den omfattende rapporten på knapt 300 sider er det sier og skriver 2- 3 sider om placebo. Derimot boltrer utvalget seg i viderverdige teorier og er innom såvel kvantefysikk, superstrengteori, relativitetsteori og Avogadras lov som må få fysikere og kjemikere til å fryse på ryggen.

Mange føler de blir hjulpet av alternativ medisin, noe det er liten grunn til å tvile på. For det dreier seg ofte om plager fra rygg, nakke og hode, samt angst, kroniske smerter og andre tilstander der psykiske komponenter spiller en stor rolle. Grunnen til at alternativ medisin virker, skyldes kjente psykologiske faktorer, og man trenger ikke gripe til kvantefysikk som forklaring. For pasienten er diagnosen ofte viktig. Den alternative tilbyr alltid en diagnose, gir ofte pasienten tid og medbestemmelse - alt viktig for mange pasienter. En del pasienter føler seg avvist når legen med god grunn ikke har noen diagnose å foreslå. Vi er her inne på de uspesifikke psykologiske faktorer som er til stede ved enhver god behandling - evnen til å vekke håp og tro, og skape allianse med pasienten. Alt dette synes enkelte alternative utøvere å være flinkere til enn en del leger, som dessverre ofte er for lite entusiastiske.

Når pasienten får et medikament mot en sykdom, kan bedringen skyldes medikamentet, men også andre forhold, f.eks. spontan helbredelse, fordi de fleste sykdommer går over av seg selv. Den registrerte positive reaksjon kan også skyldes pasientenes altfor positive rapport siden de fleste pasienter nødig vil skuffe sin terapeut. Og endelig, bedringen kan skyldes placeboeffekten, den tro og forventning som enhver god terapeut makter å formidle til en lidende pasient. Det dreier seg altså ikke om narrepiller, men kommunikasjon. Placebo er virkningen av et kommunikasjonsforhold mellom terapeut og pasient, der tabletter, operasjoner eller lignende anvendes som kommunikasjonsmiddel med et innkodet budskap til pasienten om forventet bedring. I vår kultur anvendes piller, sprøyter, salver, operasjoner. I andre kulturer håndspåleggelse, formaninger eller besvergelser. Kirurger tror gjerne at placeboeffekten ikke eksisterer i deres egen behandling. Det samme tror ofte indremedisinere og psykiatere, og selvsagt kvakksalvere. Men faktum er at placeboeffekten spiller en rolle og bør spille en rolle ved all god behandling.

På slutten av 1950-tallet hadde man noen år en operasjon mot hjertekrampe, der man skar over arterier i brystveggen (a. mammaria interna). Resultatene var oppsiktsvekkende gode. Pasienter som tidligere hadde fått vondt i brystet ved den minste anstrengelse forklarte etter operasjonen at de nå kunne gå i trapper som andre mennesker. Smerten og andpustenheten var borte. Noen skeptiske leger ved Massachusetts General Hospital i Boston utførte så en narreoperasjon på en gruppe pasienter, der man bare gjorde et overfladisk snitt i huden på brystet uten å foreta den virkelige operasjonen. Det eiendommelige var at resultatet etter denne narreoperasjonen var like god som etter ordinær operasjon. Pasienter beskrev etter narreoperasjonen hvordan de kunne anstrenge seg som i gamle dager uten å få smerter i brystet. Andre fortalte om hvordan de hadde sluttet med nitroglyserintabletter. Tro kan åpenbart flytte fjell. Virkningen berodde på placeboeffekten.

Medisinere og psykiatere har opplevd det samme. Medikamenter er kommet på markedet, er blitt hausset opp av medisinalfirmaer, leger, pasienter og media for senere å bli avslørt som uvirksomme. De nye antidepressive midler, som media ynder å beskrive som lykkepiller, har stort sett den samme virkning som de gamle antidepressiva, men med en litt annen bivirkningsprofil. Men på tross av lovprisningen fra leger og pasienter er den egentlige virkningen av begrenset karakter. Kontrollerte forsøk med placebo viser nemlig at bedringen med antidepressiva, enten det gjelder gamle eller nye stoffer er ca. 70% og med placebo opptil 50% - altså ingen dramatisk forskjell.

Alt dette og mye mer burde innstillingen om alternativ medisin redegjort for. Det kunne kanskje ha skjedd ved å supplere utvalget med en fornuftig psykolog eller psykiater. Men slike blir sjelden rådspurt når man diskuterer virkningene av alternativ medisin, enten det er i NRK eller nå i en offentlig utredning til helseministeren.

Hvis utredningen «Alternativ medisin» representerer nytenkning på dette området, burde en kunne fremme følgende forslag til politikere som ønsker et billigere helsevesen:

Reduser opptaket til medisinerstudiet til det halve, forkort samtidig studiet og la de ferdige leger deretter spesialisere seg i fag som genetikk, biokjemi, fysiologi med tanke på basalforskning og kirurgi, indremedisin, psykiatri med tanke på behandling av mer alvorlige sykdommer og overlat almenmedisinen til homeopater og andre alternative. For som den store skotsk-amerikanske lege William Ossler sa for knapt 100 år siden: «Opptil 60% av pasientene kommer til lege på grunn av emosjonelle problemer.» Resten går over av seg selv.

Enda et forslag: Nedlegg det profesjonelle psykologistudium. Her har det skjedd en eksplosjonsartet produksjon av nye kandidater de siste 25 år. Men egentlig trenger vi bare noen få psykologer til forskning og undervisning. Mesteparten av det kliniske psykologer driver med kan overlates til magikere, overtalelseskunstnere og andre alternativie utøvere til en langt billigere penge. Forutsetningen er selvsagt at de alternative ikke får refusjon over trygda.

Til slutt la meg også minne om medias gla'meldinger de siste uker. Filosofene vil nå også gjøre en samfunnsinnsats. Disse virkelighetsfjerne, men skarpe hjerner har endelig oppdaget det materielle livs gode sider. Når en del privatpraktiserende leger tjener over en million kroner året, og privatpraktiserende psykologer følger hakk i hæl, for ikke å snakke om alle de halvstuderte røvere i forretningslivet, enten det er meglere eller andre som håver inn flere millioner pr. år, hvorfor skal da ikke en filosof på statens regulativ også kunne spe på med litt ekstra? For de mer intellektuelle pasienter som har vanskelig for å svelge de irrasjonelle alternativer, må muligheten for et par tre samtaler for en tusenlapp hos en klok filosof være et ypperlig tilbud. Det er imidlertid bare en hake ved saken. At med økt erkjennelse kan resultatet bli mer depresjon og sågar selvmord i stedet for psykisk velvære.