Når vi biter Kim i ballene

De nye økonomiske sanksjonene mot Nord-Korea biter ikke diktator Kim Yong Un i halen, slik de pleier å gjøre, men i ballene. Det er en såret og sint Kim vi nå har med å gjøre.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Den årlige militærøvelsen mellom USA og Sør-Korea utløste også i år Kim Jong Uns raseri. Den uke-lange øvelsen, som foregikk fra 7. til 18. mars, utløste i år trusler om en total kjernefysisk krig. Poserende ved siden av det som angivelig var et lite atomstrodshode, sa Kim at dersom den fientlige militærøvelsen «skulle skade så mye som et tre eller et gresstrå» i nord, så ville han «beordre et angrep med alle militære midler».

Nord-Koreas væpnete styrker har nå ifølge sin egen propaganda «militære operasjonsplaner for å frigjøre Sør-Korea og treffe det amerikanske fastlandet». Det hele er for sikkerhets skyld ledsaget at TV-bilder av Kim Jong Un som peker på et kart over USA, der han peker på byer som New York og Washington D. C.

Spenningen på den koreanske halvøya er skjerpet etter en ny atomprøvesprenging - den fjerde - i januar, og en rakettoppskyting i februar, som utløste skjerpede FN-sanksjoner. Alle - også Kina - mener at Nord-Korea må straffes. Men vil Nord-Korea gi etter for det presset sanksjonene er? All erfaring med Kim-dynastiet viser at det ikke gir etter for press. Regimet har imidlertid gjennom sin historie vist et stort talent for utpressing. Dynastiets reaksjonsmønster kan oppsummeres slik: Gulrot, ja takk. Men pisk, nei, ikke f...

Likevel er sanksjoner det eneste svaret verden har. For hvordan svarer man en fyr som truer med julng med atomvåpen hvis man skulle komme i skade for å forulempe et gresstrå? Men noe er annerledes med propagandaen rundt årets militærøvelse. Både atomprøvesprengingen i januar, utforskingen av raketteknonogien i februar, og påstanden om at regimet har utviklet «mini-atombomber» som angivelig kan treffe mange mål med stor presisjon, vitner om et enda større alvor enn tidligere.

Grunnen til det større alvoret kan skyldes det store omfanget med sanksjoner etter atomprøvesprengingen og rakettutskytingen. For der verden tidligere beit Kim i halen med sine sanksjoner, så biter den siste runden med FN-sanksjoner der det gjør aller vondest for en ung mann full av politisk testosteron.

Sanksjonene som ble innført 2. mars rammer både den militære beredskapen ved at de forbyr eksport at drivstoff til jetfly og raketter til Pyongyang, og ved at de i enda større grad lammer importinntenkene. Gull, mineraler og kull settes på forbundslista for eksport, og stryper - hvis sanksjonene etterleves - valutainntektene som brukes til å importere biler og andre luksusartikler som som gjør generalene og toppbyråkratene tilfredse og lojale. I tillegg rammes utenlandsfinansene. Og til slutt så har Sør-Korea stengt industrisonen i Kaesong, der sør-koreansk industri sysselsatte 50 000 nord-koreanene i - etter forholdene - veldig godt betalte jobber.

Isloasjon av Kim og regimet, og stryping av valutainntekter, med alle midler, er verdens svar til den uregjerlige eneherskeren i Pyongyang.

Konflikten handler i første omgang om Nord-Koreas atomvåpenprogram. Men alt tyder på at Kim Joug Un oppfatter atomvåpenprogrammet som eksistensielt for regimet. Atomvåpen er ikke bare den ultimate sikkerhetsgarantien, men det er også et egnet våpen til politisk utpressing.

Paranoiaen ligger tjukk over den politiske eliten i Nord-Korea. Og selv om det kan virke som om det er noe suicidalt over regimet og dets stadige krisemaksimering, så er virkeligheten en annen. Regimet har overlevelse som sin høyeste - og kanskje egentlig eneste - ambisjon. Det er grunn til å tro at Kim har merket seg hvordan det gikk med de to landene som forhandlet bort sitt atomvåpenprogram. Libyas Muammar Kadhafi ble drept av en mobb etter å ha blitt styrtet og vært på rømmen i noen uker. Og Ukraina ble fratatt Krim og fikk en krig i øst. Sett fra Pyongyang er dette ting som ikke ville skjedd hvis regimene hadde hatt atomvåpen.

Derfor er det etter alt å dømme uaktuelt å forhandle bort atomvåpenprogrammet. Uansett pris. Og kanskje er det derfor det er et annet alvor over Kims trusler i år, fordi prisen for politikken biter der det gjør eller vondest for en ung mann full av politisk testosteron.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook