PUSHWAGNER: 1940 - 2018. Noen ord fra hofta om kunstnere og myten og den store. Foto: NTB Scanpix.
PUSHWAGNER: 1940 - 2018. Noen ord fra hofta om kunstnere og myten og den store. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

1940 - 2018:

Når vi døde Pushwagner

Han håndkolorerte Norge.

Kommentar

Push død. Litt mer grått. Denne meldingen tasset inn, fra en forfattervenn i Hamburg, rett etter NTB-meldingen om at Pushwagner, i en alder av 77 år, var død. Han ville blitt 78 år i neste uke. Pushwagner død. Litt mer grått. Så enkelt og så vemodig korrekt.

Vi har nok mistet en av landets aller mest spennende samtidskunstnere innenfor flere sjangere, blant annet det vi kanskje kan kalle flowerpower-popkunst. Eller sjangeren Hariton Pushwagner eller Terje Brofos som han ble døpt. Født i Oslo 2. mai 1940. Under krigen ble han utsatt for en voldsom bussulykke som nesten kostet ham livet. Men, han overlevde. Han levde hardt i lange perioder i sitt voksne liv. Men, han kom seg ut og fram.

Kunsteren som av noen ble kalt «Skjelettdanseren». Jeg har sett ham danse noen trinn på en trang bar. Mange har det, men det var ikke noe pent kallenavn, «Skjelettdanseren». Samtidig. Han var tynn som en 2 punkts strek. Men, livet hans var definitivt ingen rett strek. Det var beinhardt. Det var utenfor. Det var berikende slitsomt.

Det var til tider helt over i syre og galskap. Fortvilelse og selvdestruktivt. Dette har han fortalt selv. Men, han var en begavelse, faktisk en helt egen planet som kom seg opp og fram, gang på gang. Hang med hodet. hang med feil folk.

Pushwagner som fikk sitt store gjennombrudd for ti år siden og som vil bli stående som en piruett, uansett hva det etablerte Kunst-Norge måtte mene.

Pushwagner var kunstner hele livet, men også en mann som levde helt på kanten i lange perioder, noe som han ikke var stolt av. En myteomspunnet fyr som gikk rundt i hovedstaden i svart dressjakke og noen ganger i bar overkropp under jakka.

Men, helst i hvit skjorte og slips, stilig, med spisse sko, solbriller og bakoversveis. Han var bakoversveis, solbriller og spiss sko døgnet rundt. Han var en fredagskveld på byen, også på regntunge mandager.

Jeg kjente ham ikke i det hele tatt, men traff ham på Palace Bar og Grill, ved Solli plass, for 30 år siden. Han hilste med en finger mot luggen fordi han kjente litt til min barfilosofiske venn, fotograf Tom Martinsen. Push tegnet på en serviett, på en papirlapp, ja, et eller annet for en pils og eller var det en dobbelt vodka?

Husker ikke, og så ble han borte i mylderet. Og tegninga av noen rare figurer i en klaustrofobisk by? Nei, den ble dessverre borte et sted mellom siste runde og første morgenavis. Push død, Litt gråere.

Pushwagner håndkolorerte Norge, han var som ingen andre i dette innbilske, selvrettferdige, selvopptatte (det var han også), gjerrige, fordomsfulle og redde «Elg i solnedgang»-landet.

På hjemmesiden til galleri Pushwagner ligger det flust med lenker fra diverse aviser i Norge og utlandet, titlene som i sum blir en slags haikunekrolog:

Pushwagner-prisen

opp 550 prosent siden 2007

Ubehagelig nærlesing av Pushwagner

Artist of the week 202:

Hariton Pushwagner

Pushwagner: Pusher grenser

Slik blir Pushwagners

spektakulære underjordiske museum

Pushwagner går til filmen

Pushwagner har solgt

for over 2 millioner kroner

I forbindelse med Pushwagners 70-årsdag i 2010 skrev Petter Mejlænder et godt skyggeportrett av Pushwagner i Aftenposten om ham som "ville vekk fra den borgerlige tvangstrøyen og inn i berømmelsen. «Mitt navn er Pushwagner. Merk Dem navnet!» kunne man høre ham si for over tredve år siden."

Ja, det er ikke bare vi i denne plenklippernasjonen som har merket seg navnet Pushwagner. Siden det virkelig store gjennombruddet i 2008 har han bølget seg ut til det vi fortsatt kaller det store utland med blant annet gromme tips, salgsutstillinger og supre omtaler i så vel New York Times som i britiske The Guardian og mange andre internasjonale publikasjoner. Vi skulle ikke ha skrevet dette, men gjør det:

Hadde Pushwagner vært amerikaner eller brite, ja, så hadde han vært Subway Kid. Nei, Cyborg 23. Den store. Pling Plong. Zippo. Honk City. Eller et annet navn vi kunne rappet fra hans enorme katalog. Pushwagner møter Munch er kanskje en ide for Munch-museet.

Ifølge Mejlænder, i samme Aftenposten, var den unge Terje på folkeskolen i skarp konkurranse med den godeste Finn Graff om hvem av dem som kunne tegne de fineste bilene.

Vi skal ikke si noe om Graffs evner som biltegner, men vi sitter mer enn gjerne i baksetet på Pushwagners «Cabriolet». Hans biler er unike. De oser et slags lekeland-Amerika, syder av dystopisk on the road.

Men, hvordan har hans samtid tatt i mot ham? Innenfor kretsen av dem som kan kunst? Vet ikke skråsikkert, men vi fikk ikke ett eneste treff i Norsk Kunstnerleksikon på navnet Pushwagner (kan tenkes vi gjorde feil).

Ei heller i Store Medisinske Leksikon forresten, der han kunne ha kommet opp under harde stoffer og LSD, men vi fikk derimot fem treffe i Store Norske, de skriver nøkternt heldigvis:

«Pushwagner, norsk billedkunstner, utdannet ved Statens Kunst- og håndverksskole i 1958–1961 og Statens Kunstakademi i 1963–1966. Han har hatt studieturer til Spania og Marokko, senere til Italia og Midtøsten. og senere studieopphold i New York og Paris.

I 1968 møtte han forfatteren Axel Jensen, noe som ble avgjørende for hans kunst, som er preget av hippietidens samfunnskritikk, flower power-idealer, psykedelia og popkunst. Hans malerier har ofte store formater og kraftige farger, utført i en egen tegneseriestil. Temaene kan være scener fra moderne, kapitalistisk arbeidsliv, blokktilværelse, bymiljøer med skyskrapere og så videre, alt med en kritisk brodd.»

Vi takker Push på vegne av alle som ikke får vater i dåpsgave, tenner et klisjefylt neonlys i Soft City og roper: DADADATA: En dag i familien Manns liv.

Push død. Litt mer grått.