Kommentar:

Når vi kler av de skamløse politikerne, ender vi opp med å hjelpe dem

Å håndtere Donald Trump og Boris Johnson byr på en unik utfordring.

Kommentar

Det har vært de skamløse politikernes sommer. Donald Trump girer opp til valgkampen med å komme med stadig nye utspill som nører opp et fordomsfullt raseri mot motstanderne hans, Boris Johnson styrer Storbritannia mot en hard Brexit etter å ha kommet med den ene uetterrettelige påstanden etter den andre om hva det vil innebære. Trump ber politiske motstandere med minoritetsbakgrunn om å reisetilbake dit de kom fra, eller beskriver stedene de representerer som infisert av rotter, som han gjorde med Baltimore etter å ha fått hard kritikk av den afrikansk-amerikanske representanten Elijah Cummings, som er fra Baltimore.

Det skrives artikkel etter artikkel som dokumenterer hvorfor begge menn kommer med påstander som ikke stemmer, som påpeker det farlige i Trumps stempling av sine egne fiender som fiender av nasjonen, som henger ut Johnsons lemfeldige omgang med fakta. Det føles maktpåliggende, nødvendig, å påpeke at dette som skjer er langt utenfor hva som inntil nylig var regnet som normalt, at ingen tidligere statsledere ville overlevd ett eneste av de demokratiske overtrampene Trump er anklaget for. Og så er det likevel slik at det er nettopp dette de skamløse regner med.

Hvis du blir for opprørt, for opptatt av å kle av skamløsheten, peke på mistenkeliggjøringene og usannhetene, blir du bare en negasjon. Da handler det ikke lenger om at det finnes andre planer og ideer, men om forferdelse over motparten. For de som i utgangspunktet har sans for populistene, som nikker begeistret når noen beskriver en fjern elite som undertrykker og undervurderer folkemeningen, blir fordommene bekreftet. I forferdelsen kan de som vil se nettopp kneblingsforsøket som de skamløse mener de er utsatt for. Folk som Donald Trump skaper på den måten sin egen drømmemotstander.

Boris Johnson fikk sparken fra sin første journalistjobb for å ha fabrikkert et sitat, rapporterte tullehistorier om at størrelsen på kondomer i EU skulle standardiseres som sanne. Han har skapt distraksjoner eller slått vitser som gjør at han lenge kan skli unna konfrontasjon – og blitt kokett når konfrontasjonen er der. Men resultatet er at også han ikke stilles til ansvar på en måte en slik politikere ville blitt stilt til ansvar tidligere.

Det hele blir desto mer krevende fordi mediefolk premieres for å sluke åtet. Moderne medieøkonomi er basert på den klikkviljen som utfallene og distraksjonene utløser. De fyndige, korte, provoserende overskriftene er som skapt for å likes, hates, deles, besvares med nye spissformulerte innlegg. Lesertallene tikker oppover.

Men dersom 25 medier hver for seg skriver en rekke delevennlige artikler om akkurat hvor farlig og skremmende dette er, er en av konsekvensene at alternativet blir uklart. Vi forteller hverandre igjen og igjen at dette er ille, mens deltagerne på Trumps folkemøter sier utvetydig at de støtter både ham og uttalelsene hans, og selv forblir han den suverene hovedpersonen i fortellingen. Alt handler om ham. Det blir ikke bedre av at nettopp den samme skamløsheten splitter opposisjonen både i Storbritannia og i USA. I Storbritannia har Jeremy Corbyn skapt et Labour som er blitt for de gammelmodige og rettroende, mens de som tror på et mer liberalt og angrepsvillig Labour-parti føler seg hjemløse.

I USA er det spenninger innad i det demokratiske partiet, mellom en ung og opprørt venstrefløy som ser mot en mulig riksrettssak med stjerne i øynene og et pragmatisk og grånende sentrum som først og fremst tenker på hvilke kamper og valg det er mulig å vinne. Ønsket om å bekjempe de skamløse går hånd i hånd med en skarp uenighet om hvordan det skal gjøres. Resultatet er det samme: De skamløse kan kjøre selvsikkert på, mens motstanderne deres blir utydelige.

Det kan føles som en håpløs oppgave, som å plukke på en hard knute med forfrosne fingre. Kanskje det er mulig å få til begge deler, å erklære at de rådende regimene representerer en radikal utfordring av demokratisk sed og skikk, uten å fremstå som en vag forkjemper for alt Trump og Johnson er imot. New York Times-spaltisten Frank Bruni anbefaler det som kan være en mulig vei i mote med det umoralske og løgnaktige: Si kort, fyndig og utvetydig at dette er over grensen, og ellers bruke kreftene på å stake ut en annen vei, legge frem andre løsninger. Til syvende og sist handler det fremdeles om innbyggerne i et land, om hva de mener er problemet for det landet akkurat nå, og hva som kan gjøres med det. Kanskje er det noe av det viktigste og vanskeligste å gjøre akkurat nå, for de som kommenterer de skamløses klamping gjennom det politiske landskapet så vel som de som prøver å slå dem i valg: De må skape seg selv, og ikke la andre gjøre det. Ta plass, og ikke la motstanderen fylle hele rommet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.