Når vi sorterer mennesker

Vold kommer ikke dukkende opp fra helvete som en djevel av seg selv. Vold oppstår på Jorden, drevet frem eller holdt tilbake av kulturelle og politiske krefter som formgir menneskelivet og samfunnslivet her og nå.

I en svart getto i Los Angeles er volden blitt en del av hverdagsspråket, en måte å kommunisere, en måte å eksistere på. Volden er bygget inn i lokalkulturen. Jeg går ut fra at Kjell Magne Bondevik og en svart narkohai i L.A.-slummen har omlag identisk genetisk utstyr. Det gjelder også de delene av DNA-molekylet som måtte disponere for vold. Men Kjell Magne Bondevik ble født inn i en snill familie og et godartet lokalsamfunn hvor moralkodeksen var ikkevold. Statsministerens biologiske/genetiske tvilling ble født inn i en lokalkultur hvor livets lekse lærte ham vold, for å få respekt, for å overleve.

Er der noe i den norske kulturen som endrer seg på måter som kan forklare økningen i volden? Kanskje. Ingen har sikre svar. Disse problemstillingene og sammenhengene er så labyrintiske at heller ikke forskerne kan forventes å finne ut av dem. Vi må derfor nøye oss med mulighetenes meny:

Noen mener at elektronisk vold er smittsomt. At kronisk eksposisjon for vold, mishandling av kropp og drap på video og film kan trigge voldspotensialet, særlig hos barn og unge.

Noen mener at barn og unge ikke får så god moralsk vaksine mot vold som før. At oppdragelse i familie og skole ikke viser klart nok hva som er rett og galt, hva som er mitt og ditt, hva menneskene og Gud vil tåle, hva som fører til fordømmelse og utstøting.

Noen mener at sammenbruddet i sosiale strukturer, i kjernefamilien, i det stabile nabolag, den tette bygden, den livslange arbeidsplassen, fremmer vold gjennom tap av kjærlighet, tap av nærhet, tap av noen å stå til ansvar for, tap av kontroll og grensesetting.

Noen mener at forandringene i kjønnsrollemønsteret har ført til at mannen taper sin tidligere rolle som familiens overhode, og at dette tapet av makt er med på å forklare den økte vold mot kvinner og barn. Hannah Arendt sier i sitt berømte essay «Vold i vår tid»: «Makt og vold er motsetninger. Volden oppstår når makten er i fare.»

Noen mener at alkoholkulturen og voldskulturen går inn i et slags kreftenes parallellogram. 120 nye skjenkebevillinger i Oslo by night kan avleses med et forholdstall i protokollene på Oslo legevakt.

Narkoindustriens vekst og spredning bærer volden med seg inn i de samme vekstkurvene og spredningsmønstrene.

Alkohol og narkotika kan betraktes som kulturelle løsemidler, som moralske tynnere, som fjerner impulskontrollen og åpner for instinktive voldsutbrudd.

Politikk er å fordele levekår: Når Stortinget, fylkestinget, kommunestyret fordeler levekår - utdanning, inntekt, arbeid, bomiljø - fordeler de samtidig rammebetingelser for vold- ikke vold. Politikerne påvirker også voldsmentalitet og voldspraksis gjennom sin innflytelse på det sosiale klima:

Jeg-dyrking eller fellesskap?

Vinnerkultur eller omsorg?

Forskjells-Norge eller Likeverds-Norge?

Det kom til en eksplosiv økning i voldskriminalitet i USA under Reagan og i England under Thatcher. Mange kriminologer og voldsforskere kobler denne voldsutviklingen til to kjennetegn ved samfunnsutviklingen under Reagan og Thatcher:

Egodreining i retning av at du er din egen lykkes smed.

Kutt i velferdsordningene, kutt i subsidierte boliger for fattige, kutt i sosialhjelpen, kutt i tiltak for barn og ungdom.

Mange av de internasjonale utviklingslinjene har, etter min vurdering, sine norske paralleller, om enn i tynnere strek. I alle vestlige land, også Norge, har 1980- og 1990-årene brakt den sosiale likestillingen i revers.

En frisk vellykket majoritet beriker seg grådigere og grådigere på bekostning av kronisk syke, uføre, arbeidsløse og fattige. Den tilfredse majoritet er ikke lenger villig til å dele med «de andre». De som nå trenger solidaritet er ikke i stand til å kjempe for den, de utgjør tapernes brøkdel av vinnernes samfunn, en brøkdel for hvem framtiden er avlyst, en brøkdel som mer og mer kan komme til å ty til vold:

For å få sin del av kaken.

For å få utløp for sin desperasjon.

For å sette makt bak sin avmakt.

Forskjellene øker i dette landet i betydningen Norge får flere rike og flere fattige. Forskjellene øker i kroner og ører, men mer alvorlig er det antakelig at forskjellene øker i selvbilde og sosial respekt. Vi er i ferd med å utvikle et mer og mer elitistisk skolesystem og produksjonsliv som krever optimal utdanning og maksimal funksjon, og belønner folk meget pluss så lenge de mestrer, men støter dem ut ved svakhet. Forskjellene øker ved at vi får flere vinnere og flere tapere og at vi får flere som er fattige på følelsen av å bli godtatt og finne en mening i det menneskelige fellesskap.

Kanskje er denne sorteringen av menneskene etter deres evne til å oppfylle konkurranseøkonomiens smale og kresne krav, kanskje er dette likhetstegn mellom produksjonsverd og menneskeverd - denne nedgraderingen av de ikke-effektive, ikke-kompetente - den sterkeste voldsdrivende kraft i det norske samfunnet nå. Det å bli stemplet ikke god nok, ikke brukbar i skolen eller i arbeidslivet, gjør noe farlig med et menneskes syn på seg selv og på samfunnet. Det skaper et forståelig voldspotensial, både ved å ødelegge samfunnspakten mellom dette individet og fellesskapet, og ved å lagre aggresjon, desperasjon.

En del mennesker er utsatt, ikke bare for en enkel, men for en stim av sosiale risikoer: arbeidsledighet, fattigdom, taperstempel. Mange av disse er også dårlig kulturelt vaksinert mot vold. De kommer ofte fra familier og nærmiljøer som ikke har gitt dem den trygghet og de normer som beskytter mot vold. Dette er en høyrisikogruppe som det går an å identifisere og gjøre mer for, noe jeg skal komme tilbake til.

Vi kan marginalisere mennesker gjennom å påføre dem arbeidsmangel, pengemangel og respektmangel. Innvandrerne og flyktningene er ofte utsatt for en sammensvergelse av slike ekskluderende, stigmatiserende faktorer. Fattigdommen, arbeidsløsheten og skoletaper-frekvensen er betydelig blant de etniske minoritetene her i landet. I tillegg kommer rasismens sosialpsykologiske skader på personligheten:

Følelsen av å bli sett på som en byrde.

Følelsen av å bli møtt av frykt.

Følelsen av å være uønsket.

Mange unge innvandrere/flyktninger i Norge i dag er omringet av en rekke strukturelle, politisk bestemte risikofaktorer for vold. En del innvandrerungdom er under dobbelt risiko, fordi de i tillegg til norsk diskriminering, ofte har sprekker i sin originale identitet. De påføres et bilde av sin egen opprinnelse som mindreverdig, noe de bør komme seg ut av - fort.

Voldsforebyggende grunnlagsinvesteringer vil være:

Å kultivere toleranseanleggene i den norske folkesjelen.

Å gi innvandrermiljøene respekt og mulighet for å utvikle egen kultur og egen identitet og dermed trygghet.

Å fjerne barrikader som nå hindrer inngangen i det norske samfunnet, f.eks. den åpenbare diskriminering som finner sted når innvandrere søker jobb.

Hvis vi vil temme voldsutviklingen i Norge, må vi arbeide på to plan:

Politisk ved å gå inn for en fordeling av levekår og kvalitetssikring av et samfunnsklima som hindrer at stadig flere støtes ut i risikosonene for vold.

Faglig ved å ruste opp forebyggings- og behandlingstiltakene for den identifiserbare gruppe barn og unge som nesten er «programmert» til å bli voldsutøvere - hvis vi ikke hjelper dem. I tillegg til den politiske grunnlagsinvesteringen i solidaritet bør vi følge det råd Ida Hydle gir i sin bok «Kan voldskriminalitet forebygges?»: «Skreddersy tjenestene til dem som trenger det mest! Prioritér barna til misbrukere, kriminelle og foreldre med psykiske lidelser. Gi disse barna og foreldrene deres et omfattende og godt pedagogisk og sosialt hjelpetilbud tilpasset hver enkelt familie og i samarbeid med dem.»

Kriminalitet, vold, stoffmisbruk, alkoholisme, visse sykdommer, selvmord, prostitusjon kan sees på som sosialmedisinske alarmsymptomer. De varsler at noe er galt, ikke bare med pasienten, men med den virkeligheten og de livsbetingelsene, det samfunnsklima som støter økende grupper ut i voldssonene. Deler av den sosialmedisinske sykelighet må brukes til politisk diagnostikk. Spørsmålet må ikke bare lyde: Hva er det ved dem , voldsutøverne, som får dem til å oppføre seg slik? Spørsmålet må også lyde: Hva er det ved oss - den tilfredse majoritets ego - og konkurransesamfunnet som får dem til å oppføre seg slik? Er voldsmannen en budbærer, et symptom på alvorlige sosiale sykdomsprosesser i den norske velferdsidyll? Kanskje bør vi høre volden som et skrik om hjelp, ikke bare til utøveren og til offeret, men et skrik om hjelp til det voldsproduserende samfunn?