Når virkeligheten skal på tv

I helga vant «BE - Skitne, syndige meg» Gullruten som årets beste dokumentarfilm på TV. Men hvor «virkelig» er egentlig en TV-dokumentar? For ikke å si TV-bilder og -journalistikk i det hele tatt?

Man må sannsynligvis være utstyrt med en personlighet av betong for ikke å ha latt seg røre av noen av en de tre dokumentarfilmene som var nominert til «Gullruten». Historiene om den ulykkelig kristne og homofile Bjørn Erik, om den narkomane millionærarvingen Haakon og om tvangsekteskap og æresdrap i det norske muslimske miljøet treffer som knyttnever - mye sterkere enn spillefilmer om samme tema. Hvorfor? Jo, fordi dokumentarisk journalistikk på TV gjør krav på å speile virkelighet, på å være sant. Det vi ser er ekte varer, ikke fiksjoner eller fantasi. Og en sterk sann historie setter helt andre følelser i sving enn en sterk konstruert historie.

MEN HVOR SANNFERDIG og «ekte» er «virkeligheten» TV-journalistikken bringer oss?

- Det er en trend innenfor TV-journalistikken at den blir mer og mer TV-produksjon. Altså at man dramatiserer og regisserer det vi ser, sier Mats Ekström til Dagbladet. Ekström er dosent i medie- og kommunikasjonsvitenskap ved Vrebro Universitet i Sverige.

Ekström mener grensene har blitt flyttet i TV-journalistikken, og at det har blitt stadig mer akseptert å instruere og regissere menneskers opptreden på TV - for at det skal bli bra dramatikk og historien skal passe på TV. Dermed blir grensene mellom fakta og fiksjon mer utydelige. Man har blandet fakta og fiksjon også tidligere, men det fiktive innslaget i journalistikken har blitt stadig tydeligere. Man «låner» sjangre og fortellerformer direkte fra fiksjonen og setter det inn i journalistikken - som er ment å framstille fakta.

- TV-journalistikken hadde i sine tidligste faser preg av å være en strengt referende mikrofonstativ-journalistikk. Som TV-seer fikk man servert spørsmål-svar, spørsmål-svar og bilder fra konkrete situasjoner. Nå klippes bilder og samtaler sammen. Man tar formuleringer fra ulike kontekster som man så klipper sammen til det seerne blir presentert. Dermed havner man ganske raskt i et journalistisk dilemma. Hvordan skal man holde på forestillingen om journalister som nøytrale når TV-journalistene arbeider så mye med å redigere sakene sine for å lage en god TV-fortelling? Søker journalistene intervjuobjekter for å skaffe seg kunnskap, eller er de like mye på jakt etter uttalelser som passer inn i fortellingen de ønsker å lage? spør Ekström.

EN AV DEM SOM HAR jobbet mye med TV-dokumentarer her hjemme, er journalisten og forfatteren Arild Aspøy. Han kom nylig med boka «Virkelighetskonkurransen» - om skandaler, virkemidler og dilemmaer i moderne TV-produksjon.

NRK-Brennpunkt-journalisten mener TV-dokumentaren beveger seg i skjæringspunktet mellom fakta og fiksjon - den blir faksjon. Virkemiddelbruken kommer fra fiksjonsfilm. Men samtidig skal man leve opp til journalistikkens krav til fakta og etterrettelighet. Dermed er både intellekt og følelser involvert, både etikk og estetikk.

- Bilder er sterkere og mer «virkelige» enn tekst. Vi har en tendens til å tro sterkere på det vi ser i bilder enn det vi leser i tekst fordi bildet umiddelbart virker sannere. Seere har en enorm tillit til levende bilder. Vi ser det jo selv. Da det være sant? Vi må vel tro våre egne øyne?

Men bak bildene vi ser, ligger det produksjon og virkemidler som er langt fra tilfeldige, skriver Aspøy.

NETTOPP DISSE virkemidlene kan det være greit å huske på når man blir presentert for dramatisk TV-journalistikk. For bak hver eneste kameravinkel, hver eneste lydeffekt, hver lyskilde og hvert klipp ligger det sannsynligvis en bevisst tanke. Ikke hos dem vi ser på skjermen, men hos dem vi ikke ser - hos dem som jobber bak kamera. Produsentenes tanke og motivasjon skal gi en effekt hos seerne. Hos oss.

Filmskaperen re-presenterer en versjon av virkeligheten. Summen av produsentens intensjoner og seernes fortolkninger er det som til sammen skaper dokumentarens inntrykk. Men det eksisterer altså et gap mellom framstillingen - representasjonen - av virkeligheten og selve virkeligheten.

HVOR AKTIV JOURNALISTEN selv skal være i produksjonen av virkeligheten, har vært et diskusjonstema siden dokumentarens spede barndom. For dokumentarfilm er historisk juks. Den første klassiske dokumentarfilmen er Richard Flahertys «Nanook of the North» fra 1921, og handler om livet til en eskimofamilie i Canada. Filmen er sterkt preget av konstruerte og rekonstruerte scener. Det samme gjelder spanske Luis Bunuel og britiske John Griersons filmer, for bare å nevne noen.

Klassikernes manipulasjon med virkeligheten førte til et oppgjør fra unge dokumentarfilmskapere på 60-tallet. Direct cinema-bevegelsen gikk inn for å reflektere virkeligheten slik den skjedde, ikke slik den ble rekonstruert. Bevegelsen var motstander av lydsetting, intervjuer - og i prinsippet redigering. Retningen har i ettertid blitt kritisert som et av de største mediefeiltrinnene i vår tid fordi filmene som kom ut av direct-cinema-konseptet ikke gjorde noe for å analysere og informere. Røffe klipp, håndholdt kamera, hele formen, signaliserer at dette er «ekte vare». Men også disse kjennetegnene innebærer valg dokumentarskaperne har gjort for å gi inntrykk av å være sanne og objektive. Men bak sto - som alltid - subjektive filmskapere og journalister.

DEBATTEN OM DOKUMENTAREN har gjenoppstått med full styrke de siste årene, etter avsløringer av over-ivrige dokumentarskapere. I jakten på de mest spektakulære bildene og historiene, har enkelte blitt tatt i juks. I en britisk dokumentar om heroin-smugling til England viste det seg at kuréren som angivelig hadde heroin-poser i magen var falsk. TV-teamet ble ikke - slik de selv hevdet - ført til et hemmelig intervju-sted med bind for øynene, men hadde foretatt intervjuet på sitt eget hotell.

I Tyskland ble frilansjournalisten Michael Born dømt til fire års fengsel for falske bilder - som hadde vært svært velkomne i tyske tv-redaksjoner fordi de var så sensasjonelle. Born hadde blant annet levende bilder av Ku Klux Klan-møter i Tyskland - men det viste seg å være hans egne venner i hvite lakener. Selv hevdet Born at det dreide seg om forglemmelser; han hadde glemt å skrive at bildene var rekonstruksjoner av noe som virkelig hadde skjedd - slik det meste av TV-journalistikk og dokumentarer vitterligen er.

Sånn sett bør du ikke tro dine egne øyne neste gang du ser på TV.

Kilde: Arild Aspøy, «Virkelighetskonkurransen» (IJ-forlaget/Høyskoleforlaget 1999).

STERKT DOKUMENT: «BE - skitne syndige meg.» førte til sterke reaksjoner og intens debatt da den ble vist på TV.