Når ytringsfriheten dør, blomstrer fengselslitteraturen

Fra Assads fengsler til Litteraturhuset i Oslo

KRITIKERROST OG FENGSLET: Den fengslede tyrkiske forfatteren Ahmet Altans siste bok «Eg får aldri sjå verda igjen» (Samlaget) fikk en sekser i Dagbladet i januar. Foto: NTB Scanpix
KRITIKERROST OG FENGSLET: Den fengslede tyrkiske forfatteren Ahmet Altans siste bok «Eg får aldri sjå verda igjen» (Samlaget) fikk en sekser i Dagbladet i januar. Foto: NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Marco Polo, Miguel de Cervantes, Fjodor Dostojevskij, Oscar Wilde og Antonio Gramsci. Alle har til felles at de skrev noen av sine beste litterære verk fra fengselscella. Nå har litteratur skapt fra cellegolv og torturkamre igjen fått sin renessanse, først og fremst i Midtøsten.

Den fengslede tyrkiske forfatteren Ahmet Altans siste bok «Eg får aldri sjå verda igjen» (Samlaget) fikk en sekser i Dagbladet i januar. Den er skrevet bak fengselsmurene i sultan Recep Tayyip Erdogans Tyrkia. Boka er en av flere i Midtøsten som er skrevet av politiske fanger og andre dissidenter.

Fengslet sto i fokus under Saladindagene på Litteraturhuset i Oslo i helga, både i reell og metaforisk forstand. Vitnesbyrdene fra de to tidligere politiske fangene Mustafa Khalife og Faraj Bayurakdar som blant annet satt fengslet i det beryktede Tadmur-fengslet utenfor oldtidsbyen Palmyra i Syria, var en skremmende tankevekker. For sjøl om de sonet fjorten år under Hafez Assads brutale regime i forrige århundre, er livet for mange politiske fanger nå enda verre, under sønnen Bashar Assad.

Den arabiske våren i 2011 skulle føre til demokrati og ytringsfrihet. I stedet gikk det som vi vet fullstendig galt, med kriger og nye diktatoriske regimer. Nå blomstrer fengselslitteraturen som aldri før.

Det skrives romaner, sakprosa og dikt. Mye, men slett ikke alt, dreier seg om det som skjer innenfor fengselsmurene. Felles for mange er at de ikke har tilgang til papir, og dermed må memorere. Noen skriver i skjul på papirbiter de får tilgang til, mens et fåtall har lettere soningsforhold med muligheten til å skrive mer åpent. Manus smugles ofte ut av cella, enten ved hjelp av advokater, bekjente eller på mer finurlige måter.

Mustafa Khalife og Faraj Bayurakdar skrev sine bøker etter at de slapp ut fra torturhelvetet. Khalifes bok «The Shell» kom ut i 2008 og er nå utgitt på norsk i Aschehougs serie Sidespor med tittelen «Skallet». Boka var en av inspirasjonskildene for de som gjorde opprør i Syria i 2011, og den ble spredt på minnepenner fordi den var forbudt av Bashar Assad. Bayurakdars «Språkets och tystnadens otaliga svek. En satanisk komedi från den syriska säkerhetstjänstens fängelser» kom ut på svensk i 2006. Manus ble skrevet på sigarettpapir i fengselscella med en egenprodusert penn og smuglet ut i et hult trestykke påmalt et idyllisk naturlandskap – som en besøkende fikk «i gave».

Mustafa Khalife. Foto: Aschehoug
Mustafa Khalife. Foto: Aschehoug Vis mer

Et fengslesopphold i Syria er noe man aldri blir ferdig med. Mustafa Khalife sa det slik sist torsdag:

-Vi gjenopplever torturen når vi skriver om den. Fengslet lever fremdeles inni oss.

Ahmet Altan har følgende avslutning i boka si:

"Eg skriv dette frå ei fengselscelle.

Men eg er ikkje i fengsel.

Eg er ein forfattar.

Eg er verken der eg er, eller der eg ikkje er.

Dei kan setje meg i fengsel, men dei kan ikke halde meg innesperra.

For som alle andre forfattarar kan også eg heksekunsten å vandre uhindra gjennom murar."

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.