FORSONING: I moderne spesialistmedisin er håpet blitt et fabrikkprodukt og legene står ved samlebåndet. De er ikke skolert i å hjelpe folk til forsoning, de er ikke trent til å lete etter andre håp enn lengre levetid. Foto: Heiko Junge/NTB scanpix
FORSONING: I moderne spesialistmedisin er håpet blitt et fabrikkprodukt og legene står ved samlebåndet. De er ikke skolert i å hjelpe folk til forsoning, de er ikke trent til å lete etter andre håp enn lengre levetid. Foto: Heiko Junge/NTB scanpixVis mer

Når blir det for dyrt å hjelpe?

Medisin er å kontrollere naturen. Men vi skal alle dø. Legene trenger politisk støtte - det fordrer politikere som kjenner samfunnets bærekraftsgrense.

Håpet hører livet til. Fordi helsetjenesten befatter seg med liv, lidelse og død må den nødvendigvis også forholde seg til håp. Med sin suksess er medisinen blitt inkarnasjonen av håp - i vårt lite religiøse samfunn kan man nesten si at den er håpet. Til de grader at det som kan oppfattes som en motsetning, forsoningen - med tingenes tilstand, med lidelse, med varslet død er gjemt bort i en krok.

Til alle tider har det vært lett å selge håp til syke. Sjarlataner, sjamaner, presteskap, farmasøyter, leger og industri har med stort hell bygget formuer og makt på evnen til å få folk til å tro på deres remedier, enten det er ritualer, trolldomsbrygg, leveregler eller piller. Selvsagt utgjør vitenskapelig medisin en avgjørende annerledes tilnærming enn de øvrige fremgangsmåter. Men paradoksalt nok er nettopp vitenskapeligheten utålelig for den som vil håpe for enhver pris. Mangel på sikker dokumentasjon for effekten av et nytt middel er ikke et argument for å la være å prøve det. De store personlige kostnader uhelbredelig syke er villige til å ofre for bevislig tøvete behandling eller for himmelropende dyr eksperimentell behandling i utlandet taler for seg selv.

Siden ingen pris er for høy for håp, risikerer vi også at den nordeuropeiske velferdsmodellen havarerer. Nylig er tilfeller omtalt der forholdsvis unge mennesker ikke er blitt tilbudt en lovende ny medisin som antas å forlenge livet deres med noen måneder. Journalistene viser enkeltmenneskets fortvilelse, sterke krefter settes i sving, magereaksjonen hos de fleste er medfølelse blandet med kritisk holdning til dem som holder igjen. Man hører folk si: «Enhver forlengelse av livet er av verdi! Hun må få medisinene!» Eller, om det gjelder en selv: «Jeg betaler min skatt jeg også. Hvorfor skal ikke jeg kunne få dette tilbudet?» Men kombinasjonen av statlig rikdom og lovfestede rettigheter har introdusert en total mangel på prisbevissthet. Når ble det opplagt å få en gave på to fulle årslønner for en behandling med usikker effekt? Om du statistisk sett hadde tre måneder igjen å leve, ble tilbudt en million kroner, og kunne velge mellom å bruke beløpet på en medisin som statistisk sett forlenger forventet levetid til seks måneder - eller sette pengene i dine barns utdannelse: Hva ville du valgt?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og mens jeg er i det nådeløse hjørnet: Det er gjort sammenlikninger mellom manglende vilje til å betale eksperimentell kreftmedisin og vår nærmest ubegrensede vilje til å bruke ressurser på å redde folk i havsnød og på fjellhyller. Greit: Vær du den første til å bevilge deg et par måneders ekstra levetid mot at naboens sønn fryser i hjel på Hardangervidda. Kanskje ikke så lett?

Leger i velferdssystemet kommer i en skvis her. Det er de som må si nei på vegne av staten, enten pga mangel på ressurser eller usikker dokumentasjon av effekt. Å ha et halmstrå i verktøykassen uten å få bruke det når pasienten trygler, er smertefullt. Det er fullt forståelig at noen av landets fremste kreftleger går i bresjen for mer utprøvende behandling. Vi vet også at mange pasienter på landets intensivavdelinger til enhver tid holdes i live betydelig lenger enn fornuften tilsier, det er selvsagt rådyrt, men så var det håpet, da. Jeg hører andre sykehusleger uttale seg kritisk: «Jeg tenker ofte at disse ekstra lidelsene skulle pasienten vært spart for, men så kan vi liksom ikke avslutte behandlingen heller, siden den er igangsatt ved (ekspertavdeling)».

Skvisen er også av etisk natur. Medisin hjelper bedre om den foreskrives med overbevisning, enn om den serveres med tvil om effekten. Skal kreftlegene være ærlige om usikker effekt? Mange av dem er det definitivt ikke, det er godt dokumentert. Er det galt? Hva kommer det av at ærlighet kastes på båten når det virkelig gjelder?

Et svar kan være at man ikke blir populær av å være ærlig og realistisk. Folk flest strømmer ikke til for å høre om dommedag. Tvert imot. Det er på Latter det er fullt, ikke hos svovelpredikantene. Og ingen stemmer på en politiker med et realistisk budskap. Det er håp opp og løfter i mente. Hvorfor skulle leger være annerledes? Sannsynligvis valgte de yrket for å være problemløsere og ikke for å være sjelesørgere. Kompetanse i å justere håp står ikke da høyest på kurslisten.

I moderne spesialistmedisin er håpet blitt et fabrikkprodukt og legene står ved samlebåndet. De er ikke skolert til å hjelpe folk til forsoning, de er ikke trent til å lete etter andre håp enn lengre levetid. Om en dødelig syk pasients høyeste mål er å oppleve sønnens konfirmasjon, er ikke et nytt legemiddel det eneste svaret. Kanskje kunne man spørre om det finnes alternativer? Et tidligere familieselskap? Et tettere og varmere samvær i den tiden man har igjen i stedet for bitter kamp mot slemme byråkrater? Snakker legen med pasienten om det å dø? Blir det avklart hva pasienten frykter, og om det er noe medisinen kan hjelpe med i så måte? Blir pårørende involvert i prosessen på en dyptgripende måte? Nevnes ordet forsoning i det hele tatt?

Journalistene har også et forbedringspotensial. Vel og bra med «det lille menneskets kamp mot overmakten»-journalistikk. Men hvor er de som spør om hvorfor et dyrt lovende legemiddel ennå ikke er godkjent i USA? Hvor er de som spør hva det koster og hva det faktisk kan love? Hvor er journalisten som forstår usikkerhetsberegninger og evner å formidle det til befolkningen? Hvor er journalisten som stiller spørsmål ved bærekraften i rettighetsbegrepet?

Medisin er å kontrollere naturen. Men vi skal alle dø. Legene trenger politisk støtte. Det fordrer politikere som kjenner samfunnets bærekraftsgrense og ikke overlater rettighetsavgrensningen til jurister og formaninger til helsedirektøren. Det kreves mer enn tørre kommentarer om ikke å gå inn i enkeltsaker. Vi trenger politikere som hjelper folk til forsoning med livet og hverdagsdøden. Våger de?

Pål Gulbrandsen.
Pål Gulbrandsen. Vis mer