FAMILIENS HEMMELIGHETER: Gjertrud Jynges tippoldefar var Jakob Walnum, presten som grunnla Omstreifermisjonen i Norge. Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret
FAMILIENS HEMMELIGHETER: Gjertrud Jynges tippoldefar var Jakob Walnum, presten som grunnla Omstreifermisjonen i Norge. Foto: Dag Jenssen / Det Norske TeatretVis mer

Når familien blir teater

Å gjøre egen slektsfortelling allmenngyldig vesentlig er ikke lett. Men det er fullt mulig.

Kommentar

«Det var en historie her som ikke var fortalt. Jeg måtte undersøke den nærmere», sier Gjertrud Jynge fra scenen. Hun snakker om sin tippoldefar og hans rolle i forfølgelsen av norske tatere. «Frå landeveien» hadde premiere på Det Norske Teatret fredag.

Torsdag følger Nationaltheatret og «Grevlingens time», Finn Schaus forestilling om faren, hans status som krigshelt og forholdet mellom foreldre og barn.

I flere år har Bente Børsum spilt «Min forestilling om mor», om moren Lise, motstandskvinne, konsentrasjonsleirfange og fredsaktivist.

Alle disse forestillingene er dokumentariske monologer i spenningsfeltet mellom en nær slektnings liv og ens egne refleksjoner om det samme. Nina Grünfeld og Even Benestad har brukt sine fedre som utgangspunkt for film. Men fenomenet er langt fra like utbredt i drama som i litteratur: Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen, Dag Solstad og Edvard Hoem er bare noen få av dem som har gjort det.

Historiens hendelser formes av enkeltmennesker, og omvendt. Slektsforsknings-tv som «Hvem tror du at du er?» kan ha gjort flere av oss bevisst på det, og på de mange fortellinger som kan finnes i ett enkelt menneskes familiebakgrunn.

Kanskje har også vår tids syn på privatliv som offentlig interessant åpnet tanken for historier som tidligere bare ville blitt fortalt i hjemmet - om de nå ville blitt det.

Bente Børsum var åtte år da moren ble arrestert i 1943, og det tok henne mange år å forstå rekkevidden av erfaringene.

Finn Schau oppdaget farens bakgrunn da han som tenåring smugleste en dagbok, men det gikk lang tid før de snakket om den. Gjertrud Jynge innså som voksen hva som fantes utenfor farmorens familiebilder. Det usagte er stadig spennende utgangspunkt for teater.

Fordel og felle er den samme: Følelsesmessig nærhet til stoffet. For den som skal gjøre mange års personlig erkjennelsesprosess om til kunstnerisk produkt er det å sortere hva som skal med ingen enkel øvelse. Hvor bredt skal kontekst, i og utenfor familien, forklares? Hva er allmennkunnskap? Hva bør tilskueren få tenke seg til på egen hånd?

Gjertrud Jynge har hatt dramaturghjelp fra Carl Morten Amundsen, men har gjort arbeidet vanskeligere for seg selv ved også å ta på seg regiansvaret. Finn Schau har Runar Hodne og Mari Vatne Kjeldstadli som regissør og dramaturg, og mellomledd mellom seg og materialet. Det danner et nyttig filter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook