KRITISERTE DAGBLADET: Finn Sjue er norsk psykolog, politiker, journalist og høgskolelektor, og har skrevet flere fag- og lærebøker. Foto: TORBJØRN GRØNNING
KRITISERTE DAGBLADET: Finn Sjue er norsk psykolog, politiker, journalist og høgskolelektor, og har skrevet flere fag- og lærebøker. Foto: TORBJØRN GRØNNINGVis mer

Når fantasien er i toppform

Årets elendighetsbeskrivelse av tilstanden i norsk journalistikk er levert. Finn Sjues verden er en illusjon.

Meninger

I det Kundera-titlede essayet «Journalistikkens uutholdelige letthet» feller Finn Sjue en nådeløs dom over det han kaller «de toneangivende mediene». Han ser bare en ørken av lettvintheter, lanseringsjournalistikk, «klipp og lim»-journalistikk, fryktjournalistikk, og en yrkesstand preget av manglende folkeskikk.

Få medier levnes ære, og helt i tråd med hva man kan forvente fra den kanten er Dagbladet en versting på de fleste områder.

Finn Sjue er psykolog, var sentral i m-l-bevegelsen på 70- og 80-tallet, mangeårig journalist og redaktør i Klassekampen, og inntil nylig førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo.

Da boka kom ut for ca. tre uker siden, var jeg invitert til å debattere boka i NRKs Dagsnytt 18. På grunn av en utenlandsreise kunne jeg ikke stille. Resultatet ble at Sjue — som selv advarer sterkt mot lanseringsjournalistikk — fikk lang taletid, alene, for å markedsføre sitt essay.

Nå har jeg lest boka, og hovedinntrykket er at vi har å gjøre med en iakttaker som sitter langt unna en virkelighet der økonomiske lover gjelder, og der den digitale revolusjonen er viktigste industrielle premiss. Uten at jeg helt tror Sjue vil det, havner han i kategorien mediepessimister.

Boka er best der Sjue er seg selv — førstelektoren som formaner sine studenter om viktigheten av kritisk tenkning og gode etiske reflekser. Sjue peker på et par sentrale problemstillinger: Utfordringene knyttet til finansieringen av journalistikken, og den tiltakende grad av konformitet i mediene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han har en forenklet og elitepreget syn på kvalitet og marked. Ja, han skiller mellom samfunnsoppdraget og markedet. I hans verden er markedet det lettbeinte, banale, krenkende og sensasjonelle. Den seriøse og dyptpløyende journalistikken tilhører en annen verden: Samfunnsoppdraget. Der finner man katedralens takhøyde og ikke noe støyende kassaapparat som forstyrrer idyllen.

Hans kvalitetsbegrep, hans dualisme, blir foreldet, og de eneste som kan leve opp til hans ideelle bilde av hvordan det bør være — er de som opererer tungt statsstøttet og subsidiert, uberørt av finanskrise, av skiftende rammevilkår — og teknologiske omveltninger.

For oss som står midt i turbulensen framstår hverdagen litt annerledes — utfordrende ja, men også utrolig spennende med flere muligheter enn noen gang. Og vi ser at det heldigvis er et marked der ute for informasjon, for fortellinger og meninger som har den tradisjonelle substans som Sjue ønsker.

Dette markedet følger ikke de journalistiske temaene, slik mediepessimistene synes å mene. At mediene inneholder stoff om politikk, kultur og utenriks er ikke i seg selv noen kvalitetsgaranti. Kvaliteten ligger ikke i temaene, men i hvordan de behandles. Kvalitet skapes gjennom bruk av kunnskap og refleksjon, ikke gjennom båstenkning.

Derfor kan en god artikkel om mat (dvs. forbrukerstoff) ha en høyere kvalitet og bredere nytteverdi enn en analyse av Senterpartiets situasjon etter siste valg.

Sjue ordlegger seg også på en måte som tyder på at vi er omgitt av grådige eiere. Sannheten er vel mer at det knapt finnes eiermiljøer som vil investere i klassiske mediehus lenger. Investorer som har midler til rådighet satser ikke penger på medier. De velger helt andre ting å putte pengene i.

Og det forstår jeg. Sjue ser ikke ut til å trives med digitaliseringen. I alle fall undervurder han de mulighetene som finnes på de nye plattformene. Han ser på nettet som en råvareleverandør av stoff til den sørgelige «klipp og lim»-industrien.

For noen av oss andre er kraften i digital distribusjon og samspillet mellom plattformene et fantastisk mulighetsrom. Og både her hjemme og andre steder ser jeg mer og mer imponerende journalistikk levert digitalt, på det digitales egne premisser. Sjue må gjerne mene at mye er galt med Dagbladet (han avlegger oss visitter i de fleste kapitler), men det er trist at forfatteren i sin iver etter å sverte oss svikter på det metodiske som nettopp læreren Sjue setter så høyt.

Forutinntatthet og slurv blir stående i veien for hans eget prosjekt. Jeg tenker på kildebruk, kildekritikk, fairness og presisjon. Sjue jukser. Han har masse å fortelle om Dagbladet, men ikke en eneste åpen kilde. Det skal sies at han har funnet et par bra kommentatorer i Dagbladet, men det er også alt.

I min verden vokser ikke et kommentariat fram av seg sjøl, og på tross av tilstanden i en mediebedrift. En viktig forutsetning for spennende meningsjournalistikk er at kommentariatet har vekstvilkår i et nyhetsdrevet, redaksjonelt miljø der ideer utvikles, etterprøves — og testes.

For oss i Dagbladet er nyhetsagenda og kommentarer to sider av samme sak. Vi tror ikke at de ideelle prosjektene som Sjue etterlyser vokser fram med gravestipender fra Hadia Tajik og som utdeles til mennesker som sitter i enerom.

I boka forteller Sjue hvordan hans lyst til å fortsette det kritiske arbeidet fant ny energi da Dagbladet lørdag 10. november 2012 smelte til med to helsider og forsideoppslaget «Slik får du perfekt avføring». Sjue bløffer. Det har aldri vært en slik sak i papiravisa Dagbladet. «Forsiden og de to helsidene» finnes ikke. Det nærmeste jeg kommer når jeg søker i våre baser, er en sak med den tittelen, levert av klikk.no og gjengitt på våre nettsider.

Jeg vil tro at det virket forstyrrende inn på Finn Sjues prosjekt at Dagbladet gikk hen og vant flere journalistpriser og også ble kåret til «Årets avis» mens han arbeidet med sitt manus.

Sjue bruker mye plass på å desavuere vårt arbeid i de såkalte Lysbakken-saken (ureglementert tildeling av penger til sin egen ungdomsorganisasjon — selvforsvarssaken) og Støre-saken (Jonas Gahr Støres pengebidrag til en stiftelse i nordområdene styrt av redervennen Felix Tschudis).

Det er naturligvis Sjues selvfølgelige rett å mene at heller ikke dette var bra journalistisk arbeid, men han går lenger: Uten en eneste åpen kilde lanserer han en konspirasjonsteori om Lysbakkens avgang som statsråd: Dagbladets ledelse satte i gang et kjør mot Lysbakken for å forhindre at han ble ny leder i SV! Sjue henviser til at alle såkalte eksperter og kommentatorer mente at Lysbakken måtte gå av.

Men sannheten er jo at det ikke var kommet et eneste høylytt krav om hans avgang før han høyst overraskende selv annonserte sin avgang.

Når det gjelder Støre skriver Sjue at VG «kjørte opp saken».

Det er feil. Det var det Dagbladet som gjorde.

Han henviser til at strateger i mediene hadde ønsker om å felle Støre. Hva er grunnlaget for en slik påstand?

Et av Sjues hovedpoeng er at journalister går for mye i Stortinget, når de bør grave i forvaltningen. Det er nettopp det vi gjorde i de nevnte sakene. De er et resultat av klassisk gravearbeid i forvaltningen. De førte også til at kontroll- og konstitusjonskomiteen beordret den mest omfattende gjennomgang av tilskuddspraksisen i samtlige departementer noensinne, der flere saker ble avslørt og de fleste departementer fant behov for å endre sine rutiner.

Vi vet fra før at Sjue har konspirative evner. Nå skriver han at nyhetsredaktøren i Dagbladet nærmest truer reporterne til å markedsføre sine saker på sosiale medier. For å si det slik: Hvis nyhetsredaktøren ikke er opptatt av å markedsføre vårt innhold — også i sosiale medier — ville vedkommende ikke gjort jobben sin. Det sitter i ryggmargen til de fleste reportere at man ønsker oppmerksomhet og et størst mulig publikum. Alt annet ville være rart.

I mange medieorganisasjoner har man til og med ansatt egne redaktører for sosiale medier. I BBC er det ansatt atskillige medarbeidere i såkalte «impact team» som har én oppgave: Å skape oppmerksomhet for det BBC leverer i andre medier — ikke minst de sosiale.

Sjue synes også det er suspekt at aviser som Dagbladet bruker begrepet salgsplakat om vår førsteside. Ja, det gjør vi.

Vår førsteside er en redaksjonell salgsplakat. Hvis du arbeider i en løssalgsavis uten å være opptatt av å lage ei avis som har bred appell i salgsstativene, så har du havnet på feil sted. Sjue vil ha seg frabedt at noen plasserer ham i skaren som mener at «alt var så meget bedre før». Han sier han «har tillit til tusenvis av journalister, ikke minst de om lag 800 unge som han har hatt gleden av å utdanne».

Sjue kan ta det helt med ro. Etter min mening har det aldri vært høyere nivå på de journaliststudentene som kommer ut i virkeligheten. Noen av Sjues egne elever jobber i dag i viktige posisjoner i Dagbladet. For å bygge sitt prosjekt om dårskapen i mediene tar Sjue i bruk et sitat av journalisten, forfatteren — og humoristen Mark Twain: «Alt du trenger her i livet, er uvitenhet og selvtillit. Da er du sikker på å lykkes.»

På vegne av oss i Dagbladet svarer jeg Sjue med et annet Twain-sitat: «Du kan ikke stole på din dømmekraft hvis fantasien er i toppform.»

• John Arne Markussen er sjefredaktør i Dagbladet.