Når følelser gjør blind

Klikk for ingress.

Meninger

Ingen konflikt i verden er så omspunnet av følelser som den mellom israelerne og palestinerne. Det ser vi nok en gang i disse dager under den forferdelige invasjonen Israel har satt i gang i Gaza. Enhver krig har to parter, og begge vil i de aller fleste tilfeller komme under kritikk. Men når det gjelder israelerne og palestinerne, må israelerne ta mesteparten av skylda, både fordi konflikten bunner i at landet har okkupert palestinsk område og at de går fram på en særdeles brutal måte. Slike argumenter vil ikke Israel og deres venner høre på. Tidligere har det vært PLO og Fatah som er blitt omtalt og behandlet som terrorister. Nå er det islamistorganisasjonen Hamas som kjenner israelernes vrede på kroppen, sammen med hundretusener av sivile palestinere.

En hel vestlig verden hyllet opprettelsen av Israel i 1948, også Norge. At 750 000 palestinere ble fordrevet og havnet i eksil, brydde ingen seg om. Så kom Israel-kritikken internasjonalt på 1970-80-tallet, blant annet på grunn av invasjonene i Libanon. Holdningen i Norge endret seg også stort, spesielt på grunn av hva tusener av norske FN-soldater opplevde i Sør-Libanon. Her hjemme fikk Israel-kritikerne på pukkelen fra første stund. Enten var du for, eller imot. Mange opplevde og opplever å få ordet antisemitt slengt etter seg, selv om det er politikken og ikke menneskene de er imot. Nå er den dyktige NRK-journalisten Sidsel Wold blitt utsatt for en formidabel hatkampanje, og organisasjonen Med Israel for fred, MIFF, hadde lørdag en helsides annonse der kirurgen Mads Gilbert, som nå opererer skadde palestinere i Gaza nesten døgnet rundt, ble beskyldt for å være løgner.

Det skal ikke fornektes at det fins en del ytterliggående Israel-motstandere både i Norge og i resten av verden. Men hvordan kan for eksempel dypt kristne mennesker, ikke minst fra bedehusmiljøene på Sør- og Vestlandet, forsvare Israel i tykt og tynt? Hvor er den nestekjærligheten de tror på gjennom Bibelen når de går rett i den israelske propandafella om at det israelske forsvaret bare dreper «terrorister» og at Hamas må ta skylda for de «relativt få» sivilistene som blir drept og skadd? Lukker de øyne og ører; ser de ikke på de grusomme bildene som flimrer over tv-skjermene?

Det er forståelig at mange jøder gjennom Holocaust-tragedien har en innebygd redsel i seg. Det er også forståelig at palestinere som lever i eksil ikke har noe særlig til overs for Israel. Men når følelser og hat har tatt overhånd, er også håpet om fred borte.