UTENRIKSPOLITISK VIRKEMIDDEL: «Norske myndigheter har mer tro på Norge som et utenriks- og næringspolitisk virkemiddel enn Ullevål-publikummet og rikskanalene har på underholdningsverdien til det norske herrelandslaget når de prøver å samle poeng i utlandet», skriver kronikkforfatteren. UD var sterkt delaktig i ansettelsen av Drillo som landslagstrener i Irak. Foto: Hans Arne Vedlog
UTENRIKSPOLITISK VIRKEMIDDEL: «Norske myndigheter har mer tro på Norge som et utenriks- og næringspolitisk virkemiddel enn Ullevål-publikummet og rikskanalene har på underholdningsverdien til det norske herrelandslaget når de prøver å samle poeng i utlandet», skriver kronikkforfatteren. UD var sterkt delaktig i ansettelsen av Drillo som landslagstrener i Irak. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Når fotball blir politikk

Er det fornuftig at fotballen lar seg bruke til å fremme norske næringsinteresser i utlandet?

I stadig økende grad bruker norske myndigheter fotball som middel i utenrikspolitikken, både som virkemiddel i internasjonalt diplomati og som norsk omdømmebygging. UD var sterkt delaktig i ansettelsen av Drillo som landslagstrener i Irak, Forsvarsdepartementet (FD) og NORAD har brukt Norway Cup som arena for å profilere sin Afghanistan-innsats (FD) og sitt bistandsengasjement i sør (NORAD), og UD/Næringsdepartementet skal de nærmeste åra bruke fotballandslaget til å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Er det fornuftig at fotballen lar seg bruke på denne måten?

Selv om intensjonene er gode både fra myndighetssiden og fra fotballfamilien, er det en farlig asymmetri i dette samspillet. Skulle samarbeidet mellom fotballen og norske myndigheter mislykkes, kan norske myndigheter finne nye virkemidler for å nå utenrikspolitiske mål, mens fotballen kan få langvarige skader. Det ultimate spørsmålet for Fotball-Norge bør være: Hvorfor spiller vi fotball?

Dette er et utdrag av en kronikk i Josimar 9/2012 som kommer for salg neste uke.
Dette er et utdrag av en kronikk i Josimar 9/2012 som kommer for salg neste uke. Vis mer

Mye har endret seg siden norsk UD hjalp Drillo med å bli landslagstrener i Irak. Prosessen fram til den lite heldige ansettelsen av Drillo i 2008 viste at UD hadde liten kunnskap om fotballens uavhengighet og konkurranseregler. I forkant av ansettelsen ytret UD ønske om at NFF skulle hjelpe UD med å støtte det irakiske landslaget for å gjøre det til en samlende og symbolsk kraft i en borgerkrigsperiode, og for å hjelpe norske myndigheter med å skape tillit til norsk freds- og forsoningsarbeid i Midtøsten.

Dette gikk ikke daværende fotballpresident Sondre Kåfjord og generalsekretær Karen Espelund med på. Det var to grunner til det. For det første strider det mot FIFAs regelverk at to landslag hjelper hverandre. For det andre ligger det nedfelt i norsk bistandspolitikk og idrettens bistandsarbeid at man skal hjelpe barn og bredde - ikke hjelpe en (potensiell konkurrent) til å bli best mulig. Her ville ikke NFF gå på akkord med seg selv eller den gjeldende norske bistandspolitikken.

NFFs voksenopplæring av UD førte til at NFF i stedet startet et Midtøsten-prosjekt med fokus på barn, bredde og kvinner. Prosjektet ble etablert i 2008 i partnerskap med de nasjonale fotballforbundene i Irak, Jordan og Syria. Dette omfattet fotballskoler, instruktørkurs for trenere og dommere, fotballturneringer og bygging av fotballbaner for barn. Året etter ble det etablert en fotballfestival for jenter i Jordan, med deltakere fra Irak, Jordan, Syria, Palestina, Iran, Libanon og Norge. Selv om prosjektet er fullfinansiert av Utenriksdepartementet, foregår dette prosjektet på NFFs premisser. Men det trengte ikke å være slik.

Norway Cup har lenge vært en arena for norske myndigheter til å vise fram oppsiden av norsk bistandspolitikk. Mange lag fra det sørlige Afrika eller krigsherjede områder i andre deler av verden har kommet til Ekebergsletta på norske myndigheters regning, spredd glede, vist god fotball og gitt norske bidragsytere et godt selvbilde. Hos de aller fleste (og i de fleste tilfeller) er det bare positive historier å vise til, men det er likevel flere problematiske sider ved bistandsarbeidet på Ekebergsletta. Lagene som kommer på bistandskvoten er sjelden klubblag slik vi kjenner det fra Norge og den norske klubbmodellen. Det er enten sammensatte lag eller regionslag, noen ganger med konstruerte navn. Og disse lagene dominerer ofte i de yngste årsklassene. På den ene siden gir dette en konkurransefordel, og den bryter med den norske klubbmodellen som NFF og NIF prøver å promotere i sitt bistandsarbeid, blant annet i de områdene disse regionslagene/sammensatte lagene kommer fra. Denne framstillingen må ikke oppfattes som sutring på norske lags vegne, det er bra med konkurranse, men det er en påpekning av at vi bryter med innarbeidede prinsipper i norsk fotball i (selv) godhetens tjeneste. Hva om vi hadde sett genuine klubblag i stedet for oppkonstruerte lag og selvbilder?

Følg oss på Twitter

Et eksempel som illustrerer disse problemstillingene er Forsvarsdepartementets bruk av Norway Cup for å framheve sitt Afghanistan-engasjement. Samtidig som norske militære styrker var i trefninger og engasjert i Faryab-provinsen i Afghanistan i 2009 og 2010, kjempet et guttelag fra samme provins i Norway Cup. Faryab United var invitert av forsvarsministeren. I 2009 spilte de i Brann-drakter og begge åra fikk de personlig hilse på forsvarsministerne Strøm-Erichsen og Faremo før de spilte sine første kamper. På sletta fikk jeg høre at Brann-draktene var gitt av en Brann-frelst nordmann som tjenestegjorde i Meymaneh, og at dette var ekstra morsomt siden den norske forsvarsministeren (Strøm-Erichsen) var fra Bergen og holder med Brann. De hadde også behov for drakter siden deres egne drakter ikke kunne kalles drakter, men filler, fikk jeg høre. Hvorfor ikke lage nye Faryab United-drakter? Det ville i hvert fall gitt tiltaket et skinn av veldedighet og kanskje gjort de afghanske gutta mer stolt av seg og sitt lag?

Begrunnelsen fra Forsvarsdepartementet for å invitere dette regionlaget var å bygge gjensidig tillit mellom Norge og Afghanistan og mellom nordmenn og afghanere. Dette tiltaket minnet mer om nasjonal omdømmepolitikk enn om et tiltak for tillitsbygging over landegrensene. Det er ingen grunn til å tvile på at laget fra Høybråten og Stovner som hadde et spesielt ansvar for gutta fra Afghanistan i 2009, spillerne fra Afghanistan og lagene som slo og ble slått av Faryab United fikk nye perspektiver på livet etter å ha møtt hverandre på fotballbanen. Mellom disse oppsto det sikkert gjensidig tillit og respekt, men jeg er redd for at tilliten som eventuelt ble skapt i dette enkelttilfellet druknet i blodet til den uskyldige afghaneren som ble drept av norske styrker samme uke som Faryab United kom til Norge for første gang.

Andreas Selliaas, blogger og kommunikasjonsrådgiver.
Andreas Selliaas, blogger og kommunikasjonsrådgiver. Vis mer

I august 2012 inngikk Norges Fotballforbund (NFF) en avtale med UD, Næringsdepartementet og Innovasjon Norge. Målet er å fremme norske interesser gjennom landslaget. Norske myndigheter har med andre ord mer tro på Norge som et utenriks- og næringspolitisk virkemiddel enn Ullevål-publikummet og rikskanalene har på underholdningsverdien til det norske herrelandslaget når de prøver å samle poeng i utlandet. En av NFFs begrunnelser for å inngå dette samarbeidet har vært at det skaper en sterkere bevissthet blant spillerne på at de ikke bare representerer seg selv, men at de faktisk representerer Norge. Noe av den samme begrunnelsen hører vi titt og ofte fra toppidrettssjef Jarle Aambø når han ber norske myndigheter om mer penger til toppidrett: Landslagsutøverne representerer Norge og store prestasjoner gjør den norske befolkningen tilfreds.

En av konklusjonene vi kan trekke fra de eksemplene jeg her har nevnt er at norske myndigheter ikke engasjerer seg i fotball for å fremme fotballen, men for å fremme egne ambisjoner i utlandet. Går det galt kan norske myndigheter satse på andre virkemidler, mens fotballens troverdighet og legitimitet blir skadelidende. En annen konklusjon er at fotballen i større grad lar seg bruke i utenrikspolitikken. Der man tidligere skilte klart mellom politikk i fotball (beslutninger om organisering og verdier i fotballen) og fotball i politikken (politikeres bruk av fotball som virkemiddel i politikken) er skillet i dag mer uklart. Det kan derfor oppstå konflikt mellom de to politikkområdene når ambisjonsnivået for de to aktørene er forskjellig. Det blir spennende å se om den nye koblingen mellom norske myndigheter og NFF gir oss en ny debatt om fotball-EM i Norge. Og kanskje får vi se en treningskamp mot Kina? Drillo i Beijing kan være god næringspolitikk, men er det bra for fotballen?