Når kaos hersker

Er det bare hykleri tilbake av vår Afghanistan-politikk, spør Carsten Jensen i denne andre delen av serien om krigen.

KOMMER TILBAKE: Taliban huskes med en form for takknemlighet, fordi de satte en stopper for «de bevæpnede menns tid».Foto: REUTERS/Scanpix
KOMMER TILBAKE: Taliban huskes med en form for takknemlighet, fordi de satte en stopper for «de bevæpnede menns tid».Foto: REUTERS/ScanpixVis mer

I valget mellom lovløst anarki og et strengt religiøst diktatur, ville afghanere foretrekke det siste, fordi intet samfunn kan fungere i et absolutt kaos.

Dette er et forsøk på å forklare hva kaos er, og hvorfor Taliban er en sikker vinner så lenge vi nekter å forstå hva kaos innebærer.

I Afghanistan er det to livssyn som har vært i strid med hverandre i over hundre år. Det ene er sekulært, framskrittsvennlig og har gjennom hele det 20. århundre hatt landets utdannede elite som sine talsmenn. Det andre er rotfestet på landsbygda i et spredt klan- og stammesamfunn. Her forbindes det å være afghaner med en tradisjonell livsstil som er fiendtlig i forhold til forandringer.

Striden blir tilsynelatende avgjort da landets kommunistisk dominerte hær i 1979 tar makten og inviterer Sovjetunionen til å invadere. Ti år seinere kan fasit på framskrittets innmarsj i Afghanistan gjøres opp: Et ødelagt land, halvannen millioner døde, fem millioner flyktninger.

I afghanernes bevissthet blir enhver tanke på framskritt fra nå av forbundet med vold, overgrep, brutal og målrettet undertrykkelse; ikke det motsatte, frihet og oppbrudd fra foreldede, begrensede livsformer. Etter den sovjetiske invasjonen møter afghanerne bare den moderne verden i krigens form. Når noen tilbyr å bygge en skole, donere et sykehus eller anlegge en vei, har de alltid gevær i hendene.

Afghanistans middelklasse, landets utdannede elite, har for alltid kompromittert seg. Fra nå av har madrasaer og landsbymullaher langt større troverdighet i befolkningens øyne enn skolelærere og undervisning. Det skyldes ikke bare en bakstreversk og tilbakeskuende befolkning. Det skyldes en enkel historisk erfaring som afghanerne har gjort: Middelklassen med dens ideer om framskritt har utrettet langt større ulykker enn mullahene.

Da Sovjetunionen invaderer landet har Den røde armé ingen ordre om hva den egentlig skal foreta seg når det først har tatt makten i Afghanistan. Den amerikanske invasjonen 22 år seinere starter i samme atmosfære av opphøyd inkompetanse. Heller ikke amerikanerne har noen planer for Afghanistans framtid. De mener, akkurat som Sovjet, at når bare framskrittet banker på døra til et underutviklet land, går resten av seg selv.

De to invasjonene har et mellomspill: En borgerkrig som bare fortsetter og fortsetter, i form av et akselererende sammenbrudd av et stadig mer fragmentert land hvor krigsherrer ikke kjemper for noen idé eller noen livsform, men bare skyter løs i en demonstrasjon av egen suveren rett til å plyndre og myrde.

Her er et øyeblikksbilde av kaos. Det stammer fra den usedvanlige erindringsboka «My life with the Taliban», skrevet av Talibans tidligere ambassadør i Islamabad, Abdul Saalam Zaeef. Etter terrorangrepet 11. september ble han utlevert til amerikanerne og systematisk mishandlet, før han ble overført til Guantánamo-basen hvor han tilbrakte fire år i et bur, som en demonstrasjon av den «enduring freedom» amerikanerne kjempet for.

Det er tiden etter russernes tilbaketrekning. Taliban har ennå ikke kommet til makten: Zaeef skildrer en demonstrasjon i Kandahars gamle basar mot en krigsherres overgrep. Som svar beordrer krigsherren sine tanks til å skyte rett inn i folkemengden. «I de neste dagene», skriver Zaeef, «lot hvert eneste hus til å sørge over et familiemedlem eller venn. Men bare det å gå i begravelsen var nesten umulig, for i hver eneste gate var det skyttergraver, byen var blitt en slagmark. Den sjette kvelden ble det erklært våpenhvile. Folk forlot langsomt husene sine, stadig redde for å gå i basaren. Byen var blitt en helt annen: Gatene var ruiner dekket med granathull. Veggene var svarte av krutt og husene brent ned til grunnen. Lik lå over alt; hus, torg, murer og veidekke var oversprøytet av blod. Hundrevis av butikker var plyndret, men folk var stadig takknemlige bare for å ha overlevd … Selv i dag, når folk snakker om den gang, kaller de det «topakiyaan», de bevæpnede menns tid».

Sånn ser kaos ut.

Afghanerne husker en ting som vi krigførende utlendinger ikke vet noe om. De husker at Taliban satte punktum for de bevæpnede menns tid. Og de husker det med takknemlighet. Det er det avgjørende. Det kan godt være at de ikke bifaller alle Talibans handlinger, kanskje ingen av dem. Bortsett fra denne ene: Punktumet.

Taliban ble født av det kaoset en endeløs og altødeleggende borgerkrig hadde skapt. De var svaret på kaoset, og de satte en stopper for det. Hvis man ikke forstår det, forstår man ingenting.

Våre politikere vet ikke hva kaos er. De er også likeglade, og det ser man på det Afghanistan vi påstår at vi har kontroll over. Dagens Kandahar, en livsfarlig by hvor et normalt liv er nesten umuliggjort, er slett ikke så forskjellig fra det Abdul Salam Zaeef skildrer i sine erindringer. Men byen har vært under vår kontroll i ni år.

Få kilometer utenfor byen finnes en av verdens travleste militærflyplasser, hvor 10 000 Nato-soldater er stasjonert. Og likevel er Kandahar ingen mønsterby, intet utstillingsvindu for det framskrittet og den sivilisasjonen vi hevder at vi kjemper mot barbarene for. Den er skremmebildet. Den er kaos. Amerikanerne hadde planlagt en storstilt offensiv i sommer. Den ble utsatt fordi byens residerende krigsherre, president Hamid Karzais bror Ahmed Wali Karzai, ikke ga grønt lys. Og hvordan kan afghanerne oppfatte det som annet enn et uttrykk for at vi er likegyldige, ja, at kaos er vår allierte og at det er vi som har åpnet porten for de bevæpnede menns tid?

Når Taliban rykker inn i en landsby, gjør de ikke bare opp med sine lokale fiender, særlig de embetsmennene som har samarbeidet med regjeringen, men de oppretter også en egen domstol som avgjør en rekke lokale tvister. Lov og orden vender tilbake. Kaos viker. Øverst på Talibans huskeliste står nøyaktig det samme punktet som alltid hviskes i øret på en hvilken som helst konservativ politiker i Vesten: «Remember law and order, stupid!»

Det er ikke oss som bestemmer krigens natur og lengde. Dere har klokkene, vi har tiden, sier Taliban. Historien viser at geriljakriger kan ta opptil 20- 30 år. Det er et tidsperspektiv som ikke er mulig i demokratier med en rytme og en horisont som er diktert av valg hvert fjerde år, en begivenhet som uunngåelig ledsages av et heseblesende krav om synlige og målbare resultater.

Innsatsen i det danske ansvarsområdet i Helmand har ifølge en artikkel i Politiken kostet Danmark en pengesum som rundt regnet tilsvarer omkring 60 000- 70 000 kroner pr. innbygger. Når vi så vet at den gjennomsnittlige årsinntekten i Afghanistan ligger på omkring 2000 kroner, tilsvarer det at vi kunne betalt hver eneste innbygger i distriktet vårt en slik årslønn, fra de fyller 10 år og til de i en alder av 45 år avgår ved døden, ifølge gjennomsnittlig forventet levealder.

Hvis vi hadde gitt pengen direkte til dem vi vil forbedre livene for, hadde alt sannsynligvis gått mye bedre i dette området. Slik det er i dag ser vi få resultater. El- og vannforsyningen fungerer bare sporadisk, veien er bare oppkjørt søle, kloakksystemet er det best å tie om, det lokale sykehuset er en skremmende parodi på moderne legevitenskap, politi- og rettsvesen er i hendene på militser, krigsherrer og gjennomkorrupte dommere.

Er det ikke bare hykleri tilbake når det gjelder vår Afghanistan-politikk? Vi vil jo ikke ofre det som skal til, særlig ikke når vi ikke har noen garanti for at det virker. Da er det bare tilbaketrekning igjen. I valget mellom det foraktelige hykleriet som er gjeldende politikk, og en exit, uansett hvor tragisk den måtte forekomme, foretrekker jeg innrømmelsen av nederlag i stedet for det som aldri var noe annet enn et inkompetent utført og dårlig gjennomtenkt militært eventyr.