LEMFELDIG: Rekken av mer eller mindre bevisste faktafeil er nemlig ingen «grunn til å bli feminist». Det er heller en grunn til å bruke 8. mars til rydding, hagestell og skiturer, skriver Kjetil Rolness. Bildet er fra årets kvinnedagsmarkering i Oslo.
LEMFELDIG: Rekken av mer eller mindre bevisste faktafeil er nemlig ingen «grunn til å bli feminist». Det er heller en grunn til å bruke 8. mars til rydding, hagestell og skiturer, skriver Kjetil Rolness. Bildet er fra årets kvinnedagsmarkering i Oslo.Vis mer

Når (kvinne)saken trumfer fakta

«Kvinner eier kun 1 prosent av jordas eiendom.» Det høres ille ut. Det sies ofte. Og så tror vi på det.

Meninger

«Rolness forholder seg ikke til fakta, og minner meg egentlig mest om bestefaren min som er klimaskeptiker og som nekter å høre på forskning.» Dette sier Madeleine Schultz til Natt&Dag. Avisen har innhentet reaksjoner blant feminister på et intervju med meg, der jeg påpekte at mye såkalt informasjon om likestilling er feil. For eksempel påstanden om at kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom.   

Schultz er journalist i debattredaksjonen i Dagbladet, grunnlegger av bloggkollektivet Under Arbeid og medforfatter (sammen med Marta Breen) av den ferske boka «F-ordet. 155 grunner til å være feminist». Påstanden om 1 prosent kvinnelig eierskap står på første side i forordet, for å bevise eksistensen av et globalt patriarkat: «Dette er et eksempel på den systematiske forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn, som foregår i ulike former over hele kloden.»   

Slik ble den også brukt i en artikkel i VG med tittelen «Ti grunner til å markere kvinnedagen». Siden 8. mars er en årlig hviledag for kritisk journalistikk, hadde artikkelen en redaksjonell hale: «PS. I denne saken har vi hentet inspirasjon og informasjon fra den nye boken «F-ordet. 155 grunner til å være feminist».» Det er litt morsomt. For hva sier Schultz og Breen om sin kilde til informasjon? At de har lest om énprosenten «i avisa».  

Énprosenten lever sitt eget liv i aviser over hele verden. Den dukker jevnlig opp i blogger og på sosiale medier. Den spres av aktivister, kommentatorer, universiteter og store organisasjoner som Verdensbanken og FN. Det er bare et problem. Den har ingen dekning i statistikk eller forskning. Den er 35 år gammel. Den var gal den gang - og enda galere nå. Énprosenten kan spores tilbake til én eneste kilde, som selv manglet kilder. 

I 1978 jobbet Krishna Ahooja-Patel, indisk jurist, journalist og feminist, som redaktør for en nyhetsbulletin i FN. Der gjorde hun flere spekulative anslag om kvinners stilling basert på det hun kalte «some available data», «fragmentary indicators«"» og «various UN statistics». Uten referanser. Noe nær en gjetning. Som har blitt stående. Selv om myten er blitt debunket mange ganger (herher og her).   

Når man så påpeker dette, kvitterer Schultz: «Ja, dette er jo velkjente toner fra Rolness, disse tallene er hentet fra FN, så han får nesten diskutere med dem.» Det trengs ikke, fordi tallene allerede er avvist av Papa Seck, statistiker i UN Womens forsknings- og faktaavdeling: «Jeg kan med sikkerhet si at dette ikke er en gyldig statistikk.»    

Statistikk krever avklaring av begreper og tilgjengelige data. Hva menes med "eiendom" og "eierskap"? Selv jordeiendom lar seg ikke lett dele i manns- og kvinneandel. I en oversikt over ti land i Afrika oppgir 39 prosent av kvinnene og 48 prosent av mennene å eie jord (alene eller sammen). Lignende tall finnes fra Mellom- og Sør-Amerika. 

Men det er store forskjeller. I Mali eier kvinner 3 prosent, i Etiopia 18 prosent og på Cap Verde 50 prosent. I Natal-provinsen i Sør-Afrika har 10 prosent av kvinnene navnet på et skjøte, mens 29 prosent av mennene har det. Men vent nå. Hvordan går dette kjønnsregnskapet opp? Surprise! I mange deler av verden er fellesskapet (staten, regionen, landsbyen) eller private selskaper de største jordeierne, ikke kjønnede individer. Dermed rakner også den underliggende påstanden om at menn eier resten, slik det heter i «F-ordet»:«Hvorfor er det så skjevt? For eksempel dette med at 99 prosent av jordas eiendom tilhører menn - hvorfor er det blitt slik?» 

Ja, hvorfor er det blitt slik at feminister ikke vet at staten kan eie jord? Hvorfor gjør de et stort nummer av et tall de ikke kjenner opphavet til, og et komplisert saksforhold (jordeierskap) de ikke vet noe særlig om? Og hvorfor gjengir media denne «informasjonen» uten kildekritikk? Fordi begge parter er interesserte i enkle funn, sterke fakta og følelsesappell. Jo mer urettferdige og dramatiske tallene er, jo bedre. I tillegg kommer troen på statistikk, bare den kommer fra autoriteter. Manglende forståelse for krav til dokumentasjon. Hangen til å støtte en god sak. Og feminismens generelt uryddige forhold til fakta.   

Jeg ønsker ikke å leke «finn feilen» eller å fjerne oppmersomheten fra reel kvinneundertrykking. Ingen betviler at kvinner globalt eier mindre enn menn, at dette reflekterer en svært skjev kjønnsmakt i mange land (ja, patriarkater finnes!), at vi bør støtte arbeid for økt likestilling. Men er riktig å fremme saken på bekostning av sannheten? Og er det sikkert at usannhetene tjener saken?  

«Kvinners eierskap til land er avgjørende viktig» skriver Yale-professor Cheryl Doss. «Men å bruke ugyldig statistikk for å fremme saken, virker mot sin hensikt. Man mister troverdighet ved å påstå ting som ikke stemmer, og vanskeliggjør den ønskede endringen, fordi vi ikke kan måle endring uten troverdige data.»   

Troverdighet er nøkkelordet. Og dessverre er 1-prosentmyten mye nærmere regelen enn unntaket når det gjelder informasjon om verdens urettferdigheter, særlig om de som rammer kvinner. Her er noe av tallmagien som spres av Redd Barna og FN:   «70 prosent av verdens fattige er kvinner» «Kvinner og barn har 14 ganger større risiko enn menn for å dø i en katastrofe.» «Er du kvinne er det større risiko for å bli lemlestet eller drept av en mann, enn den samlede trusselen fra krig, trafikkulykker, og sykdommer som malaria og kreft.» Den siste gav følgende overskrift i Aftenposten i fjor høst: «Menn er kvinners største fare.»    

Legger man godviljen til, kan man forstå at journalister og feminister gjengir tall fra internasjonale humanitære organisasjoner, uten å betvile dem. Men det er vanskeligere å akseptere at de ikke sjekker fakta når de blir konkret utfordret. Madeleine Schultz kan google, men velger i stedet å henge ut bestefaren sin. Kanskje han kunne lære henne noe om god gammeldags ærlighet og redelighet? Rekken av mer eller mindre bevisste faktafeil er nemlig ingen «grunn til å bli feminist». Det er heller en grunn til å bruke 8. mars til rydding, hagestell og skiturer.      

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.