UNDERORDNET FARSKAP: «I vår sak var det ingen forbrytere. Det var ingen som skulle dømmes heller. I den grad noen har gjort noe som avviker fra dagliglivets normer så er det fordi to mennesker har vært i en emosjonell krisesituasjon», skriver artikkelforfatteren om erfaringen fra barnefordelingsrettssaken. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen
UNDERORDNET FARSKAP: «I vår sak var det ingen forbrytere. Det var ingen som skulle dømmes heller. I den grad noen har gjort noe som avviker fra dagliglivets normer så er det fordi to mennesker har vært i en emosjonell krisesituasjon», skriver artikkelforfatteren om erfaringen fra barnefordelingsrettssaken. Illustrasjonsfoto: Sara JohannessenVis mer

Når livet rives opp med rota

Det norske rettsvesenet tror at å fradømme barn samvær med fedrene sine er til barnas beste.

Meninger

Jeg var en tur innom rettssystemet forleden. Det var bare én dag, og jeg hadde bare 90 minutter til rådighet. Fort gjort altså.

Det var bare det at det var hele min tilværelse sammen med ungene mine som lå i vektskålen. Hvilken formell tilhørighet jeg som far skal ha til ungene mine, og hvor mye de skal få være sammen med mammaen og pappaen sin etter skilsmissen. I tillegg hadde det betydning for om jeg får noen del av økonomien som følger med det å være enslig forelder. Barnetrygd, skatteklasse 2 og eventuelle bidrag.

Én og en halv time.

Pluss advokatens tid selvsagt. Men advokaten blir jo mer som presten i begravelsen. Hun kjenner ikke meg på ordentlig. Hun gjør en jobb. Det er jo jeg som kan redegjøre for hvem jeg er, for idealer og drømmer, lengsler og sorger, sinne og avmakt og for kjærligheten til barna mine. Og så skal man fortelle hele historien om familien sin også. Mange detaljer om valg, prioriteringer, problemer og frustrasjoner. Om brudd og sammenbrudd. Om tilværelsen til en hel familie med små barn, store barn, besteforeldre og omgangsvenner. Et helt liv som rives opp med rota den dagen livspartneren flytter ut.

90 minutter går utrolig fort. Du kommer ikke halvveis engang før tida er ute.

Advokaten hadde anbefalt å ikke si noe ufordelaktig om barnas mor. Å senke seg ned på et nivå der man «snakker ned» den andre tar seg dårlig ut. Dessuten skal vi jo samarbeide i mange år og være foreldre for to flotte unger resten av livet. Så jeg holdt meg til det hun sa.

Jeg er forresten motstander av at hvem som sa hva i opphetede situasjoner mellom voksne (uten barn til stede) i en krisesituasjon, skal ha noe å si for hvordan barn skal vokse opp. Barna skal vel ikke straffes med lite foreldresamvær, på grunn av en konflikt mellom voksne i en krisetid?

For skilsmisser ER konflikt. Halvparten av alle ekteskap går i oppløsning. 20 000 barn mister hvert år muligheten til å bo sammen med begge foreldrene sine. Alt dette bunner i eksistensielle og emosjonelle konflikter. Det eneste vi vet om dem er at de går over. De aller fleste i løpet av ett til to år. Vår var i sitt andre år. Og konflikten vår handlet om selve rettskonflikten. Jeg ville fortsette med delt omsorg, hun gikk for fast bosted og mest samvær.

Jeg sa ikke et vondt ord om henne, selv om det holdt hardt.

Da turen kom til henne ble det en helt annen vise. Hun hadde lagret og skrevet ut alle SMS-samtalene våre i et halvt år. Mine følelsesladete meldinger var aldri ment for andre enn henne, men nå ble de lest opp for en samlet rett. Ville utblåsninger i det største sinne og inderlige kjærlighetserklæringer. Den dypeste sorg og den største avmakt. Skrevet ut og stiftet pent sammen i ryggen. Jeg trodde nesten ikke sånt var tillatt. Men dommerne hadde ingen motforestillinger mot denne trykksaken. Advokaten hadde ingen mulighet til å forholde seg til alt som ble servert. Det er et strengt turtakingsregime i retten. og du har ingen mulighet til å imøtegå sånt på en ordentlig måte.

Vi hadde selvsagt ingenting i retten å gjøre. Ikke noe vold, rus eller andre ting som unger må skjermes mot. Bare en vanlig skilsmisse der den ene parten bytter ut familien sin med en annen familie. Sånn nærmest over natta. Og alt kaoset slike handlinger fører til for alle de andre medlemmene i familien. Særlig i et bitte lite utkantsamfunn som vi bor i. Å få livene sine snudd på hodet. Å måtte oppleve at det som representerer fellesskap, trygghet og nærhet bli revet bort, og at barn må flytte fram og tilbake. Ikke noe å ta på vei for påstår de sakkyndige, for barn er jo så flinke til å tilpasse seg. Tja, hvem vet?

Nok om det.

Foran oss satt tre menn med lang fartstid i det norske rettssystemet. Alvorlige menn som sikkert har dømt mange lovbrytere. Men hvilken kompetanse har de på barn? Hva vet de om det å drive en moderne småbarnsfamilie? Hva vet de om vår tids farskapsideal, som er vesentlig annerledes enn det var på 50-, 60, og 70-tallet da disse folkene var småbarnsfedre? Sannsynligvis svært lite. Vårt familiefellesskap var bygd på helt andre kjønnsroller enn det disse mennene var vant til. Jeg har vært hjemmeværende for våre barn i fire år og vi har levd i en fullstendig likestilt ekteskap. Som ektepar hadde vi et verdigrunnlag tuftet på likestilling, likeverd og rettferdighet.

Eller - det var i alle fall det jeg trodde.

Nå satt jeg altså foran tre godt voksne menn som mente at ungene våre bare skal være sammen med faren sin og hans familie annenhver helg. Disse folkene lever ikke i den virkeligheten vi andre lever i. De ser ikke på farskap som likestilt med morsskap.

Her er det deres normer som gjelder. Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg har alltid hatt svært høye tanker om det systemet vi lever i, men det har jeg ikke lenger. Det spiller liten rolle hva som vedtas på Stortinget når de som forvalter rettssystemet har sin egen virkelighetsoppfatning. De mener at menn per definisjon er sekundære omsorgspersoner.

Så enkelt er det.

Så hva er det disse folkene kan? Hva er de flinke til? Jo, de har brukt vesentlige deler av yrkeslivet sitt til å finne ut hvem som har forbrutt seg mot loven. Plukket ut kriminelle på bakgrunn av beviser og troverdighet. Vold, drap, tyveri, overgrep. Og det er menn de dømmer. De gjør det hver dag.

Men i vår sak var det ingen forbrytere. Det var ingen som skulle dømmes heller. I den grad noen har gjort noe som avviker fra dagliglivets normer så er det fordi to mennesker har vært i en emosjonell krisesituasjon. Den alle går gjennom når livet endevendes. Noen tar det lett - andre tyngre. De som forlater har en helt annen prosess og historie enn de som blir forlatt og sviktet. Sånn er det når samliv går i stykker. Sånn er det når man får hele sin tilværelse revet bort under føttene.

Det betyr at hele tankegodset og all erfaringen disse dommerne har med å dømme forbrytere er helt ubrukelig i denne sammenhengen. Men det er dette de driver med i barnefordelingssakene. Dømmer og straffer. Problemet er bare at det er ungene som blir straffet, men det virker det som om de ikke forstår. De tror kanskje at de gjør noe som er til barns beste. Og det er det verste. De tror at å fradømme barn samvær med fedrene sine er til barnas beste.

Jeg har én gang i livet rukket fingeren til en person. Jeg hadde gode grunner til det syntes jeg da. Men selvsagt var det dumt. Det var på lang avstand. Det var ingen andre som så det. Jeg visste ikke engang om vedkommende så det, men det gjorde han. Det tok et sekund eller to. En gang i livet i den ytterste avmakt, sorg og sinne. Dette var det eneste som interesserte den ene dommeren. Og nærmest det eneste jeg fikk spørsmål om i løpet av dagen. Jeg har vært småbarnsforelder nesten sammenhengende i 20 år. Det hadde ingen interesse. Mine år som hjemmeværende husfar påkalte heller ingen interesse. Men en påstått brist i min impulskontroll et sekund eller to påkalte voldsom interesse og ble moralsk fordømt.

Dette er Likestillings-Norge anno 2013.

Historien illustrerer nivået i barnefordelingssaker i norske rettssaler Og det er så til de grader respektløst overfor barn og fedrene deres. Det er på fullstendig kollisjonskurs med både samfunnsutvikling og det som finnes av lovverk om likestilling, foreldreskap og barns rettigheter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.