Jeg var en tur innom rettssystemet forleden. Det var bare én dag, og jeg hadde bare 90 minutter til rådighet. Fort gjort altså.

Det var bare det at det var hele min tilværelse sammen med ungene mine som lå i vektskålen. Hvilken formell tilhørighet jeg som far skal ha til ungene mine, og hvor mye de skal få være sammen med mammaen og pappaen sin etter skilsmissen. I tillegg hadde det betydning for om jeg får noen del av økonomien som følger med det å være enslig forelder. Barnetrygd, skatteklasse 2 og eventuelle bidrag.

Én og en halv time.

Pluss advokatens tid selvsagt. Men advokaten blir jo mer som presten i begravelsen. Hun kjenner ikke meg på ordentlig. Hun gjør en jobb. Det er jo jeg som kan redegjøre for hvem jeg er, for idealer og drømmer, lengsler og sorger, sinne og avmakt og for kjærligheten til barna mine. Og så skal man fortelle hele historien om familien sin også. Mange detaljer om valg, prioriteringer, problemer og frustrasjoner. Om brudd og sammenbrudd. Om tilværelsen til en hel familie med små barn, store barn, besteforeldre og omgangsvenner. Et helt liv som rives opp med rota den dagen livspartneren flytter ut.