VIL HA MER  ÅPENHET:   Bård Vegar Solhjell
VIL HA MER ÅPENHET: Bård Vegar SolhjellVis mer

Når makta gjemmer seg

Utenrikspolitikken må bli mer åpen.

Meninger

Den manglende åpenheten rundt Norges utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk er et lite ærerikt kapittel i vår historie. Under den kalde krigen ble den utenrikspolitiske opposisjonen konsekvent holdt utenfor viktige drøftinger av norske interesser og løsningene på disse. Også i dag praktiseres et hemmelighold som innebærer at saker og uenighet innenfor disse områdene kan holdes unna offentligheten. Det formelle rammeverket for dette er Stortingets utvidede forsvars- og utenrikskomité som har som oppgave å drøfte med regjeringen viktige spørsmål «vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap», som det bl.a. heter i Stortingets forretningsorden. Innholdet i møtene er hemmelig, slik også innkallingen som regel er det.

Nå foreslår SVs Bård Vegar Solhjell at den utvidede utenrikskomiteen rett og slett blir nedlagt. Han sier den ikke lenger trengs og at den hindrer åpenhet om sentrale saker som norsk militær innsats i utlandet. Solhjell peker på at ordningen betyr at partiene slipper å begrunne sitt syn i åpent lende før det er oppnådd tverrpolitisk enighet. Når regjeringen har behov for å drøfte hemmelig informasjon med Stortinget, kan det løses på andre måter.

Bakgrunnen for ordningen med en hemmelig komité er bl.a. regjeringens særskilte rett (prerogativ) til å styre og fatte beslutninger i utenrikspolitikken. I tillegg er det lang tradisjon for at Norge som et lite land har interesse av å framstå samlet i utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Prisen som må betales for dette er at offentligheten får nokså beskjeden innsikt i bakgrunnen for norsk politikk på disse områdene. Uenighet kan kamufleres og vanskelige saker tildekkes av rene bekvemmelighetshensyn.

Derfor er forslaget fra Bård Vegar Solhjell verdt å vurdere. Ikke minst fordi vi den siste tida har sett kritikkverdige eksempler på hva ordningen innebærer. Her er det nok å minne om hvordan regjeringen Stoltenberg besluttet å bli med i militæraksjonen mot Muammar Kadhafis regime i Libya. Regjeringen skaffet seg ryggdekning ved å ringe til de parlamentariske lederne i opposisjonen. Noen kjappe mobilsamtaler og Norge gjorde seg klar til bombetokt i Libya. Slikt er udemokratisk, farlig og uakseptabelt.