KINAKAMERATER:  Adm.dir. Per Høiby i First House flankert av partnerne Bjørn Richard Johansen (t.v.) og Johanna Ellefsen Rostad. Johansen er styremedlem i Norsk-Kinesisk handelskammer. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
KINAKAMERATER: Adm.dir. Per Høiby i First House flankert av partnerne Bjørn Richard Johansen (t.v.) og Johanna Ellefsen Rostad. Johansen er styremedlem i Norsk-Kinesisk handelskammer. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Når maskene faller

Kina-syndromet viser hvordan makt utøves bak lukkede dører. Nå faller maskene i norsk politikk.

Kommentar

Det er ikke noe nytt at maktutøvelse organiseres på steder der lyset ikke slipper inn. Det er heller ikke noe nytt at økonomisk eller politisk egeninteresse kamufleres som allmennytte. Tvert imot er det sikker historisk tradisjon for å late som om møkk lukter av roser. Alt dette er blitt mer tydelig i slaget om Nobelprisen og Norges forhold til Kina. Så langt har vi lært to ting. Det ene er at norsk politikk har mange bakrom der påvirkning utøves og organiseres i et samspill mellom næringsinteresser og deres betalte rådgivere. Sammen flytter de makt. Det andre er at regjeringen og Arbeiderpartiet har en like kynisk definisjon av hva som er Norges interesser i forholdet til den kinesiske stormakten.

Magikerens eldste triks er å avlede tilskuerens oppmerksomhet mens han jukser. Denne gang skjedde det ved å redusere saken til et spørsmål om hvorvidt Harald Stanghelle i Aftenposten brøt Vær varsom-plakaten ved å gjengi rykter. Det er i seg selv et interessant presseetisk spørsmål, men også et sidespor. Kjernen i Kina-syndromet er hvordan sentrale aktører i næringslivet, støttet av Ap og LO, jobber for en endring av Norges forhold til Kina. Da må ingen undre seg over at tungvekterne i norsk næringsliv samler seg til hemmelige møter der det ikke føres referat og hvor det er forbud mot å referere andres synspunkter. Makten bak makten liker å ha det slik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er heller ingen grunn til å falle i staver over at rådgivningsfirmaet First House har spilt en sentral rolle, både direkte og indirekte. Både Bjørn Richard Johansen og Morten Wetland, begge partnere i First House, har deltatt i møterekken som ble arrangert av Norges Rederiforbund. Rederne har et kundeforhold til First House og har brukt selskapet som sparringpartner i Kina-politikken. Johansen sitter i styret i Norsk-Kinesisk handelskammer. Den virkelig tunge makten har vært invitert til møtene. Ifølge Aftenposten sto bl.a. LO-leder Gerd Kristiansen, NHO-leder Kristin Skogen Lund, DNB-topp Rune Bjerke og selvsagt Kina-klakøren Gerhard Heiberg på invitasjonslista.

Om rollen som First House har spilt i dette dramaet, kan følgende sies: Selskapet mislyktes i krisehåndtering, omdømmestrategi, plassering av drittpakker og kundebeskyttelse. Men så får man vel heller ikke alt for et honorar på bare 3000 kroner timen. Det mest alvorlige er likevel den rollen Morten Wetland spilte. Firmaets mann, tidligere toppdiplomat og statssekretær på statsministerens kontor, reiste fra mikrofon til mikrofon og fastslo at First House ikke hadde noe oppdrag for Kina. Det er sikkert teknisk korrekt. Med seg i bagasjen hadde han likevel kunnskap om firmaets dype engasjement og oppdrag for den norske Kina-lobbyen. Det ble holdt skjult og viser fram en typisk arbeidsmetode i lobbybransjen: Kunsten å lyve uten å lyve.

Da Børge Brende ble utenriksminister, ble hans gode kontakter i Kina framhevet som en fordel. Det har vi sett lite til. I stedet er forholdet til Kina blitt en belastning for regjeringen. Nå er både statsminister Erna Solberg og Brende kledd nokså nakne. De har ved alle anledninger, også i Stortinget, forsikret at den lusne behandlingen av Dalai Lama ikke hadde noe med norske næringsinteresser å gjøre. Regjeringen vil bare ha et nytt forhold til Kina for å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter. Bare de mest lydige og tanketomme nikkedukkene kjøper den. Hele Kina-komplekset bør være et tydelig lærestykke for Høyre, men også for de allierte i Ap. I lengden kan ikke en snevert interessestyrt og pragmatisk utenrikspolitikk selges som idealisme og nestekjærlighet. Velgerne gjennomskuer falskheten.

Det er nødvendig å forstå at det ofte er en reell motsetning mellom næringslivets økonomiske interesser og kampen for menneskerettighetene. Norske redere var de viktigste fraktemenn av olje til apartheidregimet i Sør-Afrika. Statoil boltrer seg i autoritære og korrupte regimer. Forholdet til Kina kan ikke endres ved knefall eller politisk kosmetikk. Laks kan selges for dyrt. Når vi godtar det, og flytter den politiske behandlingen ut i lyset, øker sjansen for å finne løsninger.