LANSERTE AMMEDEBATT:  Audun Lysbakken satte i gang ny ammedebatt med boka "Frihet, likhet, farskap".  Her er det datteren Aurora som får melk på flaske av pappa. Foto: Greg Rødland Buick
LANSERTE AMMEDEBATT: Audun Lysbakken satte i gang ny ammedebatt med boka "Frihet, likhet, farskap". Her er det datteren Aurora som får melk på flaske av pappa. Foto: Greg Rødland BuickVis mer

Når pappa blir politisk

Når Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken krangler om amming, er det tydelig at farsrollen har endret seg mer enn rollen som politiker.

«Jeg syns du skulle prøve litt til, jeg», sier han med den overbærende, lett paternalistiske stemmen som kjennetegner retthaverske folk. Det er en sånn stemme man bruker til små barn som ikke vet sitt eget beste - hvor man later som om barnet er et klokt og reflektert menneske, mens man egentlig syns ungen er en kunnskapsløs, men søt liten dust. Ved siden av ham satt kjæresten hans og gråt av smerte, men presset babyen lydig til brystet. «Han er veldig opptatt av morsmelk», sier hun unnskyldende når mannen går ut av rommet for å hente salven hun trenger til brystvortene, som har det med å blø etter hver amming. Selv var hun veldig opptatt av å være en god mor. For ikke å si en optimalt god mor. Og en optimal mor skal selvsagt tåle å amme selv om det gjør vondt.

En del av meg hadde lyst til å dra til fyren. Den andre delen var fascinert av dette familiære samspillet hvor mannen, med stor selvsikkerhet, inntok ekspertrollen, og kvinnen - litt mer nølende - innordnet seg. Det ville de kanskje ikke ha gjort om temaet var valg av bil, bosted eller hund. Men i dette tilfellet var de, tross alt, skjønt enige om at barnets beste er prinsippet som gjelder. Følgelig ble mitt forslag om å stikke hjem og hente en pakke morsmelkerstatning mottatt som om jeg hadde foreslått å legge ungen deres naken ute på motorveien. Det var åpenbart at slike sjanser tar man ikke med det mest dyrebare man har. Og sant å si var de, det vil si han, svært overrasket over at jeg tok så lett på oppgaven som ansvarlig voksen.

Jeg kom til å tenke på denne moderne pappaen igjen, han som hadde lest alle Gro Nylanders bøker og var den ivrigste deltakeren på det fødselsforberedende kurset, da jeg så debatten mellom Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken på tv denne uka. Med den største selvfølgelighet sto de der, en allerede utnevnt partileder og en som snart blir det, en nybakt pappa og en som formodentlig kommer til å bli det, og snakket om barn, amming og likestilling med et engasjement man vanskelig kan se for seg den unge Kåre Kristiansen, Kåre Willoch eller Odvar Nordli legge for dagen om samme tema. Ser man stort på det, var det i grunnen enklere å se likhetene mellom KrF?eren og SV?eren enn forskjellene. Til tross for at de gjorde sitt beste for å markere avstand til hverandre.

Etter hvert som debatten skred fram fikk vi vite at Lysbakken verken var motstander av amming eller barnets beste, og at Hareide ikke var i mot likestilling. Vi må vel også anta at sistnevnte ikke er sterk motstander av at kvinner som ønsker å jobbe, skal kunne gå tilbake på jobb uten å føle skyld eller skam. Det mest påfallende i denne debatten var egentlig hvor sterkt Knut Arild Hareide overspilte rollen som lynende forbannet og moralsk opprørt på vegne av «barnets beste». Alle som har hørt Hareide snakke i mer enn ti minutter, vil fort la seg overbevise om at han verken er dum, vrang eller sur - snarere tvert i mot. Desto merkeligere er det at han freser når han sier ordet «likestilling» samtidig som han later som om han aldri har tenkt tanken på at foreldre som har det bra, kan være det beste for barnet. Faktisk enda bedre enn morsmelk til morgen, lunsj, middag og kvelds etter at man har fått sine første tenner.

På den annen side er det merkelig at Lysbakken har valgt å lansere problemstillingen, og boka si, som et enten-eller, mellom amming og likestilling - som om tidlig tilbakekomst i arbeidslivet er familiepolitikkens fremste mål. Hvis poenget hans er at kvinner som ønsker å gå tidlig ut i jobb, skal kunne gjøre det uten å føle seg som dårlige mødre, så går det jo an å påpeke det innlysende: a) vi lever i et fritt land. Du kan velge selv, innenfor ganske rause rammer, b) selv om far får tolv ukers permisjon, så er det absolutt ingenting som hindrer mor i å fullamme i seks måneder og mer, og c) hvis folk tror at godt foreldreskap måles i hvor lenge du har ammet ungene dine, så la dem leve i troen. De kommer tidsnok til å oppdage at det finnes mer avgjørende beslutninger man skal ta på vegne av barnet.

Det er lett å se for seg Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken trille hver sin barnevogn, side om side rundt Sognsvann, i pappaperm. Hører man nøye etter når de snakker, så er forskjellene forsvinnende små i hva de ønsker å oppnå («barnets beste» og «valgfrihet»), litt større i hvilke virkemidler som skal til for å få det til («styrke fars rettigheter hjemme og mors muligheter ute», versus «legge forholdene til rette for at folk skal kunne være mer hjemme med barna»). Men strengt tatt får man ikke følelsen av at forskjellene er større enn at de, om de hadde tatt seg en øl eller gitt tåteflaske sammen, ville ha funnet ut at uenighetene er til å leve med. Sannsynligvis vil de ligne hverandre enda mer som deltakende og tilstedeværende fedre, enn de vil gjøre som unge ledere for hvert sitt parti. Men der man i privatsfæren har løsrevet seg fra forestillingen om en streng far, lever politikeren fortsatt i forestillingen om at jobben er å misforstå med vilje, overdrive forskjellene og score retoriske poeng. Sånn sett kan man si at farsrollen har utviklet seg atskillig mer enn rollen som politiker.